Buffoniststriden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Buffoniststriden (fransk Querelle des Bouffons) i Paris raste mellom 1752 og 1754, og dreide seg om hvem som hadde forrang, den franske eller den italienske operaen. Striden ble utløst 1. august 1752 da en italiensk operatrupp under ledelse av Eustachio Bambini førte opp Pergolesis intermezzo La serva padrona (1733) i Paris. Striden var ikke ny; franske og italienske trupper hadde allerede konkurrert i flere tiår. Mens motsetningene pågikk ble det publisert mer enn 60 skrifter, stort sett av ledende filosofer,

Hovedaktørene i kontroversen var på den ene siden de konservative, Coin du Roi («kongelosjen»), som foretrakk den franske operaformen tragédie lyrique som stammet fra Jean-Baptiste Lully og som en del av tidens franske komponister arbeidet for, eksempelvis Jean-Philippe Rameau. På den andre siden sto Coin de la Reine («dronninglosjen») som foretrakk den fremadrettede italienske operaen. Til de siste hørte blant annet encyclopédistene, eksempelvis Denis Diderot, Jean Baptiste le Rond d’Alembert, Jean-Jacques Rousseau og Friedrich Melchior Grimm.

Utslagsgivende for at gemyttene kom i kok var Roussaus berømte avhandling Lettre sur la musique françoise (november 1753). Etter at den ble publisert tok «Coin de la Reine» et klart standpunkt for italiensk musikk. Rousseau avviste at fransk musikk kunne utvikle kvalitet; bare det italienske språket hadde en «myk, klingende, harmonisk og velaksentuert» klang.

I motsetning til diskusjonen om fransk kontra italiensk musikk ved 1700-tallets begynnelse – den gang gikk italiensk musikk for å være «lærd» og den franske enkel og naturlig – la Rousseau vekt på den italienske musikkens enkelhet i motsetning til kompleksiteten som følger en overlesset orkestersats med komplisert polyfoni og harmonikk. At kriteriene nå var snudd på hodet berodde på at man i stedet for å vurdere den italienske musikken etter den alvorlige operaen nå la vekt på den «enklere» buffastilen.

Buffoniststriden fikk dyptgripende konsekvenser for utviklingen av den franske operaen. For det første førte den til en endring i det kompositoriske idiomet, der den tradisjonelle franske skrivemåten mer og mer ble skjøvet til side for en musikalsk faktur[1] beslektet med det italienske idiom, først i opéra comique som etter buffoniststriden ble preget av italieneren Egidio Duni og deretter i tragédie lyrique uten at det førte til endringer i den franske musikkformens struktur. For det andre førte striden til dyptgripende endringer i operaestetikken, som senere først og fremst kom til uttrykk i Piccinnistriden.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Håndverkmessig korrekt konstruksjon av en komposisjon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrea Fabiano: La „querelles des buffons“ dans la vie culturelle française du XVIIIe siècle. CNRS, Paris 2005, ISBN 2-271-06328-0.
  • Eeva-Taina Forsius: Der „goût français“ in den Darstellungen des Coin du Roi. Versuch zur Rekonstruktion einer „Laienästhetik“ während des Pariser Buffonistenstreites 1752-1754; Haltungen, Widersprüche, Bezüge zur Vorgeschichte und zur ästhetischen Tradition. Verlag Schneider, Tutzing 1985, ISBN 3-7952-0453-4.
  • Cuthbert Girdlestone: Jean-Philippe Rameau: His Life and Work, New York: Dover Publications, 1969 ISBN 0486214168
  • Roger C. Parker (red): The Oxford Illustrated History of Opera New York: Oxford University Press, 1994 ISBN 0198162820