Bromerte flammehemmere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bromerte flammehemmere er ulike organiske stoffer som benyttes i mange produkter ettersom de er mindre brannfarlige, men de samme stoffene kan også være farlige for menneskers helse.
TBBP-a, tetrabrombisphenol A
BDE, polybromdiphenylether, eksempelvis pentabromdiphenylether, BDE-100 med fem bromatomer
Polybromdiphenyl
Hexabromcyklododekan

Bromerte flammehemmere (BFH-ere) er en fellesbetegnelse på om lag 75 organiske stoffer,[1] som brukes som brannhemmere.[2] Det er organiske forbindelser som inneholder brom og kalles av den grunn flammehemmere ettersom innholdet av brom gjør det vanskelig for produktet å ta fyr og brenne. Grunnet stoffenes effekt som flammehemmere brukes de i mange forskjellige produkter og varer, deriblant elektriske og elektroniske produkter som kretskort i PC-er og TV-apparater. Vi finner også forbindelsene i tekstiler og isolasjonsmidler. Som regel brukes flammehemmere i isolasjonsmaterialer av plast basert på typen EPS og XPS. Bromerte flammehemmere brukes innenfor transport hvor stoffet er blandet inn i harde og myke plaster, slik at brannskadene skal reduseres ved en eventuell brann.

Miljøskader[rediger | rediger kilde]

Enkelte av de bromerte flammehemmerne er lite nedbrytbare og er forbudt i Norge. Det er mistanke om at BFHer har en negativ effekt på både miljø og helse. De brytes svært sakte ned i miljøet, og kan derfor akkumuleres og gi høye konsentrasjoner på toppen av næringskjeden.[3]

Bromerte flammehemmere har blitt påvist i blodprøver siden 1980-tallet. I undersøkelser fra 2005 -2007 er lave konsentrasjoner påvist i blodprøver fra gravide kvinner i Bodø og i Russland. Ifølge Folkehelseinstituttet økte nivået av bromerte flammehemmere i norsk morsmelk betraktelig fra 1986 til 2001. Undersøkelser fra 2005 tyder på at nivåene blir lavere.[1]

Tidligere var utslippet og forekomsten av bromerte flammehemmere særdeles liten og stoffet ble aldri sett på som miljøfiendtlig siden konsentrasjonene var såpass lave. Nyere undersøkelser viser at konsentrasjonen av disse giftstoffene har økt og nivået er urovekkende høyt i ferskvann, Mjøsa er en innsjø hvor konsentrasjonen fortsatt er høy, dog synkende.[4][5]

Det er også funnet høye konsentrasjoner i torskelever ifra undersøkte områder langs norskekysten, fra Færder i Oslofjorden til Varangerfjorden. Fisk ifra Drammensfjorden inneholder også bromerte flammehemmere, de er også påvist i fisk ifra Bjørnøya. En undersøkelse fra 2011 gjort av svenske Naturskyddsföreningen, basert på stikkprøver, viste at norsk oppdrettslaks hadde et innhold av bromerte flammehemmere på 0,98 μg/kg w/w, cirka 60 ganger mer enn EUs foreslåtte grenseverdi på 0,016 μg/kg w/w[6][7]

Konsentrasjonen av bromerte flammehemmere har også økt hos den norske befolkning; blodprøver har vist at konsentrasjonen av økt i tidsperspektivet 1977 og 1999. Morsmelkprøver ifra 1986 og 2001 viser også at konsentrasjonen av bromerte flammehemmere også har økt i morsmelken.

Bromerte flammehemmere i miljøet[rediger | rediger kilde]

Det finnes en enorm mengde ulike kjemiske stoffer og mange av dem finnes i produkter som menneskene bruker daglig. Noen av disse er konstatert som farlige for helse og miljø, mens andre er det ikke bevist eller kun mistenkes skadevirkninger. Myndighetene jobber hele tiden med å vurdere hvordan kjemiske stoffer påvirker helsa vår og miljøet. De farligste stoffene blir forbudt eller bruken av dem blir strengt regulert gjennom lovverket.[8] I små mengder er ikke nødvendigvis stoffene farlige, men om de i opphopes i miljøet vil de være en risiko for menneskers og dyrs helse. Enkelte bromerte flammehemmere er akutt giftige for livet i vann, og flere av stoffene brytes svært sakte ned i naturen. Noen av de bromerte flammehemmerne kan føre til leverskade, og noen kan være hormonforstyrrende, fruktbarhetsreduserende, fosterskadelige og kan gi skader på nervesystemet. For stoffenes langtidseffekter er det fortsatt liten kunnskap.[8]

Stoffer i gruppen[rediger | rediger kilde]

Både i Norge og internasjonalt har det vært mest fokus på de fem farligste bromerte flammehemmerne:[1]

  • Tetrabrombisfenol A (TBBPA) er klassifisert som miljøskadelig[1] og var den mest brukte bromerte flammehemmeren i Norge i 2004.
  • Pentabromdifenyleter (Penta-BDE) er svært vedvarende, og når det gjelder potensial for biomagnifisering sammenlignes det gjerne med PCB. Penta-BDE er klassifisert som helseskadelig ved lengre tids påvirkning, og som miljøskadelig.[1]
  • Oktabromdifenyleter (Okta-BDE) er klassifisert som fruktbarhetsreduserende og fosterskadelig.[1]
  • Decabromodifenyleter (Deka-BDE) kan gi skade på nervesystemet og tas opp i organismer. Stoffet kan brytes ned til mer giftige og bioakkumulerende forbindelser, for eksempel okta-BDE.[1]
  • Heksabromsyklododekan (HBCDD) er vedvarende og svært bioakkumulerende. HBCDD er også svært giftig for vannlevende organismer. Stoffet er klassifisert som miljøskadelig og er foreslått klassifisert som reproduksjonsskadelig (mulig fare for skade på forplantingsevnen).[1]

Virkning på kroppen[rediger | rediger kilde]

Enkelte bromerte flammehemmere er svært skadelige for vannlevende organismer. Noen av de bromerte flammehemmerne kan føre til leverskade, og noen kan være hormonforstyrrende, reproduksjonsskadelige, og dessuten skade foster og nervesystem. Når det gjelder langtidsvirkningen og hvordan den påvirker menneskekroppen, mangler det ennå kunnskap.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]