Brentus

Brentus
	Brentus anchorago
	Nomenklatur
	Brentus; Fabricius, 1787
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Leddyr
Klasse	Insekter
Orden	Biller
Overfamilie	Curculionoidea
	Økologi
Antall arter:	38
Habitat:	terrestrisk, larver i død ved
Utbredelse:	neotropisk
	Inndelt i

Brentus er en familie av biller i gruppen snutebiller (Curculionoidea). De har antenner som ikke er knebøyde og mangler en kølle ytterst. Ellers er det fleste av artene lette å kjenne på at de er svært lange, tynne og flate. De lever for det meste i død ved.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Vanligvis middelsstore til store (opptil 52 mm), lange og tynne biller, kroppen noe flat. De er ofte mørke med en lys lengdestripe på hver side, med lite tydelig behåring. Hodet er ganske lite og i midten trukket ut til en vanligvis ganske lang og slank snute – i ekstreme tilfeller kan hodet inkludert snuten være like langt som resten av kroppen. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, i noen tilfeller så lange som halve kroppslengden. De er ikke knebøyde og har ikke en kølle ytterst. Antennefestet er på snuten, men plasseringen kan variere mellom ganske nær spissen og helt ved roten. Vanligvis sitter antennene på siden av snuten, men de kan også være festet på oversiden. Fasettøynene er ganske små og noe utstående. Brystskjoldet (pronotum) er tydelig lengre enn bredt, med rundede sider. Det er sterkt avsmalnet fremover. Dekkvingene er parallellsidige, noe flate, med eller uten punktrekker. Beina er forholdsvis lange, særlig frambeina, og føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er svært lite slik at de kan se fireleddete ut. Det tredje leddet er tolappet, og det ytterste leddet er smalt og sigdformet. Det er vanligvis stor forskjell mellom kjønnene, og hannene er lengre og tynnere enn hunnene, gjerne med større hode, lengre snute, lengre frambein og ofte også større kjever. Som vanlig for insekter som lever i død ved kan størrelsen variere mye innen samme art, særlig for hannene.

Levevis[rediger | rediger kilde]

De fleste artene lever i død ved, først og fremst av løvtrær. Noen av artene lever av sopp i død ved, og det er sannsynlig at de aktivt dyrker soppen. Noen arter lever i gangene til barkbiller, andre lever sammen med maur (såkalte myrmekofiler). De ekstreme formene man ser hos mange hanner tyder på intens konkurranse om hunnene, og det ser ut til at de største hannene, med størst hode og lengst snute, får de fleste hunnene.