Brødrekirkegården (Riga)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mūžīgā uguns Brāļu kapos.JPG

Brødrekirkegården (latvisk Brāļu Kapi) er en militær kirkegård og et nasjonalt monument i Riga-forstaden Mežaparks i Latvia. Kirkegården er både et minnesmerke over og en begravelsesplass for tusener av latviske soldater som ble drept i perioden 1915-1920 under første verdenskrig og den påfølgende latviske uavhengighetskrigen.

Selve kirkegården er tegnet av gartneren Andrejs Zeidaks, som begynte planleggingen mens krigen fortsatt raste. Hovedmonumentet på kirkegården ble bygget mellom 1924 og 1936 etter tegninger utført av blant andre billedhuggeren Kārlis Zāle, arkitektene P. Feders, A. Birzenieks, P. Kundziņš, billedhuggerne J. Cirulis og F. Valdmanis. Mange av Kārlis Zāles skulpturer har fått en fremtredende plass på kirkegården.[1]

Utforming[rediger | rediger kilde]

Brødrekirkegården representerer den latviske nasjonens takk til falne helter.[2] Kirkegården består av et område på ni hektar i det nordøstlige Riga, fem kilometer fra byens sentrum. Den grenser opp til både Mežakirkegården (Rīgas Meža kapi, som betyr Skogkirkegården) og Rainiskirkegården.[3]

Hovedporten[rediger | rediger kilde]

Kirkegårdens hovedport er 10 meter høy og 32 meter bred. På hver side av inngangen er porten utsmykket med et dyprelieff av to ryttere til hest. Relieffene har en høyde på 3,3 meter målt fra hestenes hover til rytternes hoder. Ekvipasjene symboliserer latvisk kultur og historie. En oppadgående bevegelse dominerer relieffet til høyre. I gruppen til venstre skaper bøyde hoder hos ryttere og hester en nedadgående bevegelse; rytterne har senket sine skjold og flagg. Over inngangen ses årstallene 1915 (året for de første begravelser på kirkegården) og 1920 (det siste år av den latviske uavhengighetskrig). Mellom de to årstallene finner man Latvias riksvåpen.[4]

Tankenes vei og Heltenes terrasse[rediger | rediger kilde]

Fra hovedinngangen fører den 205 meter lange "Tankenes vei" gjennom en allé av lindetrær frem til "Heltenes terrasse", som er omgitt av en eikelund plantet i 1923.[3][4][5] Terrassen er omkring 73 meter bred og 78 meter lang, med heller av tufa. Midt på terrassen står et meterhøyt alter der det brenner en evig ild. Kirkegårdens hovedgravlund ligger lavere enn "Tankenes vei". På grunn av at alteret på "Heltenes terrasse" sperrer utsynet, ser man ikke hovedgravlunden før man har passert terrassen. Alteret markerer dermed et symbolsk skille mellom de levendes og de dødes verden, og når man har passert dette skillet blir man møtt av et panorama av gravlunden.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1913 ble Mežakirkegården innviet. I 1914 besluttet Riga domkirke og St. Peterskirken i Riga å la 146 falne soldater bli gravlagt på disse to kirkenes område av Mežakirkegården, fordi disse soldatene ikke tilhørte noen av menighetene i Riga. De tre første soldatene ble begravet derden 15. oktober 1915, deres navn var Andrejs Stūris, Jonas Havernass og Jekabs Timms. (latvisk skrivemåte: Andreju Stūri, Jēkabu Voldemāru Timmu og Jāni Gavenasu). Etter hvert som krigen fortsatte ble det klart at man ville trenge flere gravsteder for falne soldater. En organisasjonskomité ba kirkene i Riga om å avgi mer plass på Mežakirkegården, men kirkene avslo anmodningen. Da vendte komiteen seg til Rigas byråd.

Den 26. september 1914 mottok Rigas Byråd anmodningen fra komiteen som representerte Latvias militære styrker. Komiteen hevdet at kirkenes begrunnelse for å avslå å avgi arealer på Mežakirkegården ikke var holdbar. I 1916 kom man endelig frem til en løsning, ved at de lokale kirkene gikk med på å tilbakeføre et område av Mežakirkegården til byens myndigheter, hvorpå de lokale myndigheter avstod området til den militære komiteen. Dette var bakgrunnen for at Brødrekirkegården ble anlagt på feltet ved siden av Mežakirkegården.

I 1920 ble det satt ned et utvalg for å føre tilsyn med kirkegårder og slagmarker fra 1. verdenskrig. Dette utvalget fikk også ansvaret for å anlegge Brødrekirkegården.[6] Utviklingen av minnesmerket kan således grovt inndeles i to perioder. Byens sjefgartner Andrejs Zeidaks fikk i oppdrag å planlegge den nye kirkegården. Den første var perioden for landskapsutvikling, som varte frem til 1923, hvor landskapspleien ble utviklet i henhold til Zeidaks' ideer. Imens ble den arkitektoniske og kunstneriske utvikling av kirkegården drøftet. I 1921 og 1922 fant to lukkede prosjektkonkurranser sted. Billedhuggeren Kārlis Zāle, som besøkte Riga for å delta i prosjektkonkurransen for Frihetsmonumentet, ble også inviteret til at delta i den andre konkurransen om kirkegården. Han vant, og den andre fasen av utviklingen begynte, som varte inntil 1936. I denne periode blev landskapspleien supplert av arkitektoniske og skulpturelle elementer for at danne et forenet ensemble i overensstemmelse med Zāles design. De arkitektoniske verker ble utført under instruksjon av P. Feders, arkitekt A. Birznieks og billedhuggerne M. Šmalcs, N. Maulics og P. Banders var også involvert.

Grunnstenen til minnesmerket ble lagt den 18. november 1924. Den første skulpturelle gruppe, de døende ryttere, ble avduket den 20. november 1927, den anden den 2. september 1928. Den berømte skulptur av Moder Latvia og hennes døde sønner ble avduket den 13. oktober 1929. Oppførelsen av de viktigste portene begynte i 1930. Statuene av soldater med skjold, som symboliserer de fire landskaper i Latvis, ble uthugget senere. I 1936 ble våpenskjoldene for Latvias 19 distrikter og 59 byer uthugget i kirkegårdens mur. Kirkegården ble formelt dedikert som et minnesmerke den 11. november 1936 i overværelse av den daværende Latviske president og regjeringen.

Gravplasser[rediger | rediger kilde]

Det er over 2000 graver på kirkegården. De fleste av dem er gravene til soldater som falt under 1. verdenskrig og i den latviske uavhengighetskrigen, det vil si i årene 1915-1920. Men Brødrekirkegården er også siste hvilested for endel latviere som mistet livet under 2. verdenskrig og innehavere av Lāčplēsisordenen, som ble tildelt for ekstraordinære fortjenester under den latviske uavhengighetskrigen.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Apsitis, Vaidelotis (1982). The Common Graves (engelsk). Riga. 
  2. ^ Avotiņa, Austra (2003). «6. Latvijas Republika (1918-1940)». Latvijas Kultūras vēsture (latvisk) (2 utg.). Zvaigzne ABC. s. 246–247. ISBN 9984-36-448-8. 
  3. ^ a b c «Rīgas Brāļu kapi: Vispārēja informācija» (latvisk). Riga Monument agency. Arkivert fra originalen 3. oktober 2011. Besøkt 18. november 2011. 
  4. ^ a b c «Brāļu kapi». Latvijas Enciklopēdija. I. Riga: SIA "Valērija Belokoņa izdevniecība". 2002. s. 746. ISBN 9984-9482-1-8. 
  5. ^ «Brāļu kapi». Enciklopēdija "Rīga". Riga: Galvenā enciklopēdiju redakcija. 1988. s. 204. 
  6. ^ «Brāļu kapu komiteja». Latvijas Enciklopēdija (latvisk). I. Riga: SIA "Valērija Belokoņa izdevniecība". 2002. s. 747. ISBN 9984-9482-1-8.