Bombingen av luftskipbasen i Tønder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bombingen av luftskipbasen i Tønder under første verdenskrig i det daværende tyske keiserrike ble gjennomført den 19. juli 1918 om morgenen av syv Sopwith Camel dobbeldekker jagerfly, hvert lastet med to 22,7 kg bomber. Flyene ble sendt i to bølger fra det britiske hangarskipet HMS «Furious» ca. 130 km nord for Tønder og 30 km vest for Lyngvig Fyr. I den store Toska-hallen stod de gassfylte luftskipene L 54 og L 60 og i Tobias-hallen en lenkeballong. Flyene slapp sine bomber og basen kom aldri siden i aktiv bruk og ble revet.

Toska brænder 19. juli 1918

Angrepet mot Højer 25. mars 1916[rediger | rediger kilde]

HMS «Vindex» med sjøflyy-hangar

Den tidligere passasjerfergen fra Isle of Man HMS Vindex, som Royal Navy hadde overtatt 1915 og bygget om til flytransport bragte med seg fra Harwich tre Short Type 184 og to Sopwith Baby sjøfly, som tidlig om morgenen den 25. mars 1916 ble satt på vannet utenfor Slesvig-Holstens kyst. Målet var å oppspore og bombardere en hangar, som antagelig lå ved Højer.

De fem fly ble imidlertid oppdaget av det tyske luftforsvar, som hadde jagerfly i luften. Ved Højer var det ingen hangar, men på utturen hadde piloten på et av flyene sett en hangar, som flyene i stedet angrep. Imidlertid kom bombene ikke ut, på grunn av en defekt i mekanismen, men det lykkes å vende tilbake til «Vindex» og rapportere hvor hangaren lå. Kun to av de fem sjøfly kom tilbake, mens de øvrige tre falt i tyske hender og forsvant.

Angrepet 4. mai 1916[rediger | rediger kilde]

HMS Engadine

HMS «Vindex» med forsterkning av HMS «Egadine»forsøkte den 4. mai 1916 et nytt angrep mot Tønder med elleve Sopwith Baby sjøfly, men kun ett av elkeve fly nådde frem til Tønder og slapp 2 bomber á 29,5 kg, som ikke traff. Åtte av sjøflyene kunne ikke lette, det ene traff masten på den eskorterende krysser og et snudde med motorproblemer. [1] Angrepet ble forstyrret av luftskipet L 7, som i 1 200 meters høyde oppdaget et av skipene og forandret kurs mot hovedkonvoyen, hvor det ble truffet og fikk punkterert flere gass-celler av antiluftskyts fra krysserne HMS «Phaeton» og HMS «Galatea». Det lykkedes for L 7 å komme tett inn mot Horns Rev for å nødlande, men HMS «Egadine»s følgebåt, ubåten HMS «E 31» som hadde ligget neddykket, fulgte etter og skjøt L 7 i brann. Det lykkedes å redde syv overlevende ombord på ubåten og ta dem med til England som krigsfanger, mens de elleve øvrige, heriblant de to offiserene omkom. [2] [3]

Fire uker senere kom Jyllandsslaget og et nytt angrep ble nedprioritert.

Planlegging av et nytt angrep[rediger | rediger kilde]

Den 21. august 1917 ble luftskipet L 23 skutt ned utenfor for Stadil Fjord av et Sopwith Pup-fly, som hadde lettet fra krysseren HMS «Yarmouth» som var utrustet med katapult og flydekk, som et primitivt hangarskip.

HMS Furious

Den 240 meter lange slagkrysser HMS «Furious» var blitt ombygget til å ha to flydekk og ble brukt våren1918 til rekognosering ved Helgolandsbugten, da Royal Air Force-stabsoffisereren Robert Clark-Hall og en av hans piloter, eskadresjef Richard Bell-Davies foreslo å angripe den Den tyske keiserlige flåtes luftskibsbaser, og fikk kontreadmiral R.F. Phillimores godkjennelse og admiral David Beattys tillatelse. HMS «Furious»' rekognoseringsfly, Sopwith 1½ Strutters ble utskiftet med åtte kortrekkende Sopwith Camel jagerfly, hvor målet var klart, basen i Tønder. Trening av åtte piloter foregikk på flyplassen i Turnhouse, en forstad til Edinburgh, hvor konturerne av Tønders tre luftskipshaller var markert.

Angrep i mai 1918 oppgis[rediger | rediger kilde]

Et angrep med kodenavn Operation F5 var planlagt sist i mai 1918, men ble etter at «Furious» hadde forlatt havnen, oppgitt (først i juni) på grunn av muligheten for å bli opdaget av ubåter. For å gi flyene en tilstrekkelig rekkevidde, ville det være kritisk å komme tett på den danske kyst og sårbart å bli oppdaget lenge før de kom så langt

Angrepet 29. juni 1918 avblåses[rediger | rediger kilde]

Syv Sopwith Camel-fly på dekket av HMS «Furious» på vei mot Tønder

Et angrep med kodenavn Operation F6 var planlagt til 29. juni 1918, men før det ble den ene av piloterne, major Moore sendt vekk på så kort varsel, at det ikke var mulig å innkalle og trene en ny.

Den 27. juni stevnet flotilje ut fra Rosyth Dockyard i Firth of Forth-fjorden, eskortert av en lett kryssereskadre og åtte destroyere (senere 4) fra den 13. flotilje. Den 29. juni var skipene nådd til utflyvningsstedet i Horns Rev-området, men ble oppdaget av pilotene i rekognoserings-sjøfly fra List på Sild, som angrep med bomber. Ved angrepet gikk et av de tyske fly tapt, men besetningen ble reddet og kom i engelsk krigsfangenskap. Da overraskelsesmomentet var borte og vinden blåste med vindstyrke 6, ble operasjonen avblåst.

Angrepet 19. juli 1918[rediger | rediger kilde]

Følgeskibet slagkrysseren HMS «Resolution»
Toska-hallen med tre synlige hull i taket

Et nytt angrep med kodenavnet Operation F7 ble forsøkt igjen, hvor «Furious» stevnet ut 17. juli eskorterert av 17 skip, deriblant slagkrysseren HMS «Resolution» med spesiell ammunisjon mot luftskipet. Neste morgen kl. 3 var man klar til avreise, men et tordenvær gjorde, at man valgte å utsette angrepet med et døgn, selv om eskadren av lette kryssere hadde seilt vakk. [4]

Den 19. juli mellom kl. 03:13 og 03:21 ble 'kamelerne' sendt avsted 30 km vest for Lyngvig Fyr. Angrepet foregikk i to bølger med 15-20 minutters mellomrom:

  1. Første bølges piloter var kaptein W.D. Jackson, kaptein W.F. Dickson og løytnant N.E. Williams.
  2. Andre bølges piloter var kaptein B.A. Smart, løytnant S. Dawson, løytnant W.A. Yeulett (yngste på kun 19 år) og kaptein T.K. Thyne. Sistnevnte var nødt til å vende om med motorproblemer uten å nå målet og gikk ned på havet, hvor han ble plukket opp av en destroyer, som kom over flyet og flyveren.

Da den første bølgen av fly ankom kl. 4:35 til Tønder, hadde basen i virkeligheten lenge stort sett vært forsvarsløs, uten noen av de fem Albatros D.III jagerfly tilbake, som basen var bltt utstyrt med til luftforsvar. Dickson droppet fra 700 fots høyde den første bombe som ved en feil traff markedsplassen i Tønder. Imens fokuserte de andre to fly på den store dobbelthall Toska, hvor tre bomber traff hallen og antente gassen i L 54 og L 60, som ble helt ødelagt ved branden, men uten å eksplodere og ødelegge hallen. En bombe fra første bølge traff hallen Tobias hvor den skadet en lenkebalong.

Den andre bølgen fly fokuserte på hallene Tony og Tobias, hvor lenkeballongene ble satt i brand, og dessuten ble en jernbanevogn lastet med flasker med (hydrogen) vanstoffgass truffet. Flyene blev straks beskutt av luftvern og rifler, men de skjedde ikke annen skade, enn at et fly fra den andre bølgen fikk et landingshjul skutt av. Tyskerne slapp med kun fire sårede og begrenset skade på selve bygningerne.

Pilotene Dickson, Smart og Yeulett fløy tilbake over Nordsjøen for å finne de britiske skipene Dickson gikk ned kl. 05:55 og Smart med litt motorproblemer kl. 06:30. Yeulett hørte man ikke fra, og han ble antatt druknet, da man mente han var gått ned for tidlig og gått tom for drivstoff. Kl. 7 om morgenen satte formasjonen kurs hjemover. [5] [6] [7]

Den 24. juli drev Yeuletts fly Inn på stranden nær Havrvig på Holmsland Klit [8] Hodet var blodig av overfladiske lesjoner og nesebenet var knust, ellers ingen tegn på vold. Han ble den 4. august begravet på kirkegården i Haurvig. [9]

Den 24. juli 1918 besøkte kong George 5. admiral Beatty og det mystiske hangarskib «Furious», hvor han dekorerte pilotene Dickson og Smart med DSO-ordenen, sistnevnte med et ekstra sverd, da han allerede hadde ordenen fra før. [10]

Flukten gjennom Danmark[rediger | rediger kilde]

Pilotene Williams, Jackson og Dawson styrte sine fly mot Danmark og landet der, fordi de mente, at de ikke hadde drivstoff nok til å nå den britiske eskadre. De ble alle tre samme dag ført til det britiske konsulat i Esbjerg

  • W.D. Jackson landet på en mark vest for Guldager og satte sitt fly i brann. Under internering i Århus flyktet han sammen med Williams gjennom Sverige og Norge og var tilbake i Edinburgh 13. august.[11]
  • Norman Edmundson Williams landet ved Høje Knolde på Skallingen og forsøkte også å sette flyet i brann, men enten kunne, eller rakk han det ikke før politiets ankomst.
  • Newzealenderen Samuel Dawson landet på Holmsland Klit. Han ble iført sivile klær og syklet fra Palads Hotel i Esbjerg gjennom Danmark, Sverige og Norge.

Medaljen Distinguished Flying Cross ble tildelt i september 1918 Jackson og Williams av kong Georg 5., og til Yeulett som fikk den posthumt. Medaljen ble tildelt i desember 1918, også Dawson for hans fine arbeide ved angrepet, ble gitt ham av kongen ved et besøk han hadde på Buckingham Palace. [12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Raid on Tondern - The War in the Air.
  2. ^ Two Zeppelins destroyed Arkivert 2. november 2014 hos Wayback Machine. - Abergavenny Chronicle 12. mai 1916
  3. ^ The Wreck of Zeppelin L7 - Eccles Journal 12. mai 1916
  4. ^ Destruction of a zeppelin - The War in the Air.
  5. ^ a=d&d=THS19180722.2.28.2 War on Zeppelins Arkivert 7. januar 2012 hos Wayback Machine. - Thames Star 22. juli 1918
  6. ^ Air raids - The Sydney Morning Herald 22. juli 1918
  7. ^ Attack on Zeppelin sheds - Otago Daily Times 23. juli 1918
  8. ^ .Ifølge kirkeboken ble Yeulett funnet 19. juli, men han er noterert etter en annen den 23. juli.
  9. ^ The Story of the Raid on Tondern - tondernraid.com
  10. ^ Capt.
  11. ^ The Escape Story of Capt.
  12. ^ Lieut.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bombingen_av_luftskipbasen_i_Tønder&oldid=23671271»