Bobil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bobil (fra tysk: Wohnmobil, også kalt campingbil på norsk) er en bil som er tilpasset et liv på reisefot, vanligvis med seng og vaske- og kokemuligheter. Bobiler brukes vanligvis til rekreasjon, men også som mobilt kontor eller som mobil bolig i yrkessammenheng.

Bobiler bygges vanligvis på chassiet til forskjellige typer varebiler og lette lastebiler. Bobilprodusenten setter på sine egne løsninger med bilfabrikkens produkt som basis.

Betegnelsen[rediger | rediger kilde]

Den norske betegnelsen «bobil» oppsto først i den trykte boken Camping på hjul utgitt av NAF i 1974, da i form av to sammensatte ord, «bo-bil».[1] En mann fra Oslo ved navn Truls Farner påtok seg æren for betegnelsen, men dette er under tvil, selv om han hadde en viktig rolle i aksepten av campingbil i Norge. Farner var en entusiastisk forkjemper i årene etter 1975, blant annet ved å bygge den første bobilen på norsk grunn i 1978, da var denne basert på et Fiat 238-chassis. I det samme året startet han sammen med andre et firma under navnet Bobil, men fikk ikke registreringstillatelse av språkrådet som hevdet at ordet er for allment til at noen kan eie det. Det var i begynnelsen på 1980-tallet dette ordet i virkeligheten ble adoptert som betegnelsesord.[2]

Betegnelsen brukes om campingbiler hvor en boenhet er bygget på et chassis.

Bobiler bygd i Norge[rediger | rediger kilde]

Den første bobilen som var bygd i Norge, var bygd av Truls Farner i året 1978, men det var bare for eget bruk. Selvbygde bobiler var ikke uvanlig, som oftest bare gikk ut på å innrede eksisterende varebiler. Farner på Bryn som startet sitt firma Trufa i 1981 sammen med sin venn Dag Johansen tok fordel av et smutthull i importavgiftene ettersom biler uten innredning kan importeres til Norge på et lavere avgiftsnivå. Dermed kunne produksjonen fortsette fram til 2001, da det ble innført et avgiftssystem som innbar at innførselsavgiften erstattes med registreringsavgift. Dette fordyret produksjonsutgiftene for Farner, som opplevd at markedet for små campingbiler svikter til fordel for større bobiler.[3] Dermed måtte han legge ned produksjonen i 2003, da hadde han campinginnredet over tretti varebiler, for det meste fra Volkswagen.[4]

Bare omlagt 64 bobiler var bygd i Norge.[5] Disse fordeles hos firmaene Rose Mobil eide av Arve Opsahl og Bjølseth Caravan, men bare førstnevnt hadde større serieproduksjon ved å ha bygd 58 bobiler, av disse var 19 solgt i Norge, 36 i Sverige og 3 i Finland. Rose Mobil som startet i 1987, var basert i Røros Industrier, noe som logoen, en rose, gav inntrykk av ettersom navnet spilte på «Rø-ros» etter byen Røros. Opsahl hadde startet produksjonen fordi myndighetene hadde fordoblet motoravgiften på bobil fra 18 til 36 % i høsten 1986. Etter de første fire prototyper ble produksjonen konsentrert omkring varebilmerkene Fiat Ducato og Citroen C25. Fram til mars 1988 hadde det nye firmaet en god begynnelse, men så begynte finanskrisen med boligkrakk og bankkrise. Det var først i 1992 det bedret seg. Rose Mobil måtte nedlegges til fordel for boenhetsproduksjon for svenske Cabby Caravan da Distriktenes Utbyggingsfond uteble med sine løfter om finansiell assistanse.[6]

Ifølge Opsahl hadde Røros Industrier produserte 30 til 35 boenheter fram til 1996, som så kjøres til Arve Opsahl AS i Trondheim hvor disse monteres på chassiser fra Fiat, Citroen, Peugeot, Iveco (Daily), Ford (E350) og Chevrolet (Van). Salget ble stoppet da staten endret reglene for motorvognavgift ved å flytte til egenvekt, volum og motoreffekt istedenfor bare verdi. Det ble dermed for dyrt, og Opsahl gikk over til import av ferdigbygde bobiler.[7]

Bjølseth som huskes som en campingvognprodusent etter nedleggelsen i 2006, hadde et eventyr med bobil i 1985 til 1992 hvor man to ganger prøvd å utvikle bobiler ved å kombinere sammen et utvalgt chassis med en boenhet basert på en campingvogn. Den første gangen var da Odd Egil Engebretsen som bedriftsleder valgt Mercedes-Benz 309 som chassis for boenheten, den første ble registrert og solgt i mai 1986. Bare 3 bobiler var bygd før salget stoppet opp. Et annet forsøk kom i 1992 da Engebretsen begynte å bygge bobiler igjen, men på nytt ble salget avbrutt etter bare 3 bobiler var bygd. Myndighetene hindret produksjonen ved å skjerpe avgasskravene, slik at Engebretsen som måtte berge firmaet gjennom finanskrisens etterdønningene, gav opp.[8]

Typer bobiler[rediger | rediger kilde]

Campingbil[rediger | rediger kilde]

Dette er ofte en vanlig varebil hvor innredningen er bygget om. Disse er den minste typen biler som vanligvis brukes til bobiler, og har som regel det meste av utstyret de større typene har, bare på mindre plass.

Halvintegrert[rediger | rediger kilde]

Halvintegrert kalles også profilbil. Denne typen leveres med forskjellige planløsninger, men ofte er fører- og passasjersetet vendbart, slik at de kan snus og fungere som stoler i salongen.

Alkovebil[rediger | rediger kilde]

Denne typen er den vanlige løsningen som gir flest sengeplasser. Denne har et overbygg over førerhuset som gir plass til to ekstra voksne sengeplasser.

Integrertbil[rediger | rediger kilde]

Her er førerhuset også bygget av bobilprodusenten. Dette gir bedre utnyttelse av plassen, og fører- og passasjersetet er som regel en del av salongen. Ofte har disse også såkalt senkeseng framme over førerplassen, noe som gir to ekstra sengeplasser. Denne løsningen er også dyrere, da det er mer fabrikasjon som må til fra bobilprodusentens side. På profil- eller alkovebiler er det bilprodusenten som har produsert førerhuset.

Andre typer[rediger | rediger kilde]

Bobiler bygges også på andre måter, noen ganger også som selvbygg av amatører. Vanlige løsninger er tilpasninger av busser eller lastebiler og avtagbare bo-moduler på pickuper.

Juridisk status[rediger | rediger kilde]

I Norge regnes bobil som motorvogn som hovedsakelig er innrettet til boformål. Bobiler avgiftsbelegges lavere enn personbiler, men for at man skal oppnå lavere avgift må en rekke krav være oppfylt: Campingrommet skal ha 130 cm eller mer i takhøyde, og skal være utstyrt med kjøkkenbenk og -skap, klesskap, liggeplasser for voksne personer og bord; antall sitteplasser skal ikke overstige 9 personer og antall registrerte sitteplasser kan ikke være flere enn antall liggeplasser.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Svardal, s. 190
  2. ^ Svardal, s. 198-199
  3. ^ Svardal, s. 199-200
  4. ^ Svardal, s. 201
  5. ^ Svardal, s. 208
  6. ^ Svardal, s. 202-206
  7. ^ Svardal, s. 206
  8. ^ Svardal, s. 208
  9. ^ FOR-2001-03-19-268 Forskrift om engangsavgift på motorvogner §2-5

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]