Dampsperre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En 0.15 mm tykk plastfolie av polyetylen er en vanlig form for fuktsperre i vegger, her brukt mellom isolasjon og gipsplate.
Et stålrør kledd med glassull (isolasjon) som går gjennom et hull i betongen. Åpningen blir brannstoppet med en mansjett slik at dampsperren forblir intakt.

En dampsperre, også kalt fuktsperre, er en barriere som skal hindre fuktighet å trenge gjennom (diffusjon). Plastfolie er et vanlig materiale. Dampsperrer brukes for å stoppe spredning av fuktighet gjennom vegger, gulv og tak for å hindre at det kommer fuktighet inni bygningsmassen hvilket kan forårsake muggskader. Teknisk sett er de fleste dampsperrer i realiteten bare dampbremsere, ettersom de har varierende grad av permeabilitet.

Det finnes standardiserte testmetoder for å måle hvor tett en dampsperre er (overføringshastighet for fuktighet), typisk oppgitt med enheten g/m²·dag.[1] Denne måleenheten for permeabilitet kalles perm, og er definert som 1 gram vanndamp per dag per per kvadratmeter per millimeter kvikksølv. Dette kalles av og til SI-perm (på tross av at det ikke er en SI-enhet) for å enkelt skille den fra andre ikke-metriske enheter for permeabilitet.

Dampsperrer kan kategoriseres som:

  • Ikke-permeable (ugjennomtrengelig) (≤57 SI-perm) – for eksempel asfaltpapir, gummibelegg , dampsperremaling, oljebasert maling, vinyltapet, ekstrudert polystyren, kryssfiner eller smartpanel.
  • Semi-permeable (57-570 SI-erm) – for eksempel ekspandert polystyren uten belegg, tungt asfaltimpregnert sekkepapir, enkelte latexbaserte malinger.
  • Permeable (>570 SI-perm) – for eksempel umalt gips plaster, åpen glassfiber-isolasjon, cellulose-isolasjon, umalt stukkatur, sementplater, vevd polyolefin og enkelte polymerbaserte luftbarriere-filmer.

Materialer[rediger | rediger kilde]

Dampsperrer fås vanligvis som belegg eller membraner. Membraner er teknisk fleksible og tynne materialer, men det finnes også eksempler på stivere og tykkere dampsperrer. Dampsperrer kan lages av mange ulike materialer, og det det kommer stadig nye varianter. I dag kan dampsperre til og med fås integrert i andre typer bygningsmaterialer.

Noen materialer som brukes som dampsperre:

  • Gummibelegg, som kan gi en barriere ned mot 0.9 SI-perm, og kan brukes på indre eller ytre overflater.
  • Aluminiumsfolie, 2.9 SI-perm.
  • Papirstøttet aluminium.
  • Asfalt eller steinkulltjære, vanligvis malt på i varm tilstand på takdekker av betong sammen med forsterkning.
  • Plastark av polyetylen, tykkelse 0.10 til 0.15 mm og 1.7 SI-perm.
  • Avanserte polyetylenark som overgår testkravene til ASTM E-standarden på 17 SI-perm.
  • Asfaltbelagt sekkepapir, ofte festet mot glassfiber belegg på ene siden, 22 SI-perm.
  • Metallisert film, som vil si en tynn polymerfilm belagt med et tynt lagt av metall, vanligvis aluminium.
  • Dampsperrende maling. Brukes for enkelte typer gipsvegger og i tørre kjellere, men kan brytes ned over tid ettersom den er basert på kjemiske stoff.
  • Ekstrudert polystyren eller foliekledd skumplast-isolasjon.
  • Utendørs kryssfiner, 40 SI-perm.
  • De fleste monolittiske takmembraner på arkform.
  • Glass- og metallplater (for eksempel i dører og vinduer).

Bygging[rediger | rediger kilde]

vapor barrier location by geographical location.
Forskjellige anbefalinger av type dampsperre avhenging av sted i USA.

Fuktighet eller vanndamp kan beveger seg inn hulrom i bygningen på tre måter:

  1. Med luftstrømmer
  2. Ved diffusjon gjennom materialer
  3. Ved å overføre varme.

Av disse tre står luftbevegelse for mer enn 98% av all bevegelse av vanndamp hulrom på bygninger.[2] Dampsperrer og luftbarrierer skal redusere dette problemet, men kan ikke nødvendigvis erstatte hverandre.

Dampsperrer reduserer raten av av dampdiffusjon gjennom veggene inn mot den oppvarmede delen av en struktur. Andre kilder til fuktighet er like viktige, slik som for eksempel vindbåret regn, kapillæropptak av fuktighet via bakken eller transport via luft (infiltrasjon i hydrologi).

Bruk[rediger | rediger kilde]

Byggebransjen har anerkjent at det i mange tilfeller kan det være upraktisk å designe og bygge en bygning som aldri blir våt. Godt design og god byggepraksis innebærer dermed å ha mekanismer som kontrollerer hvor fuktig en bygning kan bli, både fra utsiden og innsiden.[3] En dampsperre bør derfor vurderes. Bruk av dampsperrer har allerede blitt lovfestet i gjennom forskrifter i mange land (for eksempel USA, Canada, Irland, England, Skottland og Wales). Det avhenger av klimaet hvordan, hvor, og i det hele tatt om en dampsperre bør brukes. Vanligvis bestemmes dette utifra graddagstallet (Heating degree day, HDD) for det aktuelle geografiske området. Graddagstallet er en måleenhet som sier noe om hvor ofte tørrtemperaturen utenførs går under en antatt temperatur, vanligvis 18 °C.[4] For bygg i Norge, hvor oppvarming om vinteren dominerer, så plasseres dampsperren mot den indre, oppvarmede siden av isolasjonen i bygget. I fuktige områder derimot, hvor kjøling dominerer på grunn av det varme været, så bør dampsperren være plassert på utsiden av isolasjonen. I relativt milde eller balanserte klima, eller i tilfeller strukturen er bygget for å minimere all kondens, så kan det hende at dampsperre ikke er nødvendig i det hele tatt.[5]

En innvendig dampsperre er nyttig i kalde klimaer hvor hus må varmes opp, mens utvendige dampsperrer er nyttige i klima hvor hus må kjøles ned. I de fleste typer klima er det ofte bedre å ha en damp-åpen konstruksjon, som vil si at vegger og tak er laget på en slik måte at de skal tørke av seg selv,[6] enten på innsiden, utsiden, eller begge deler, slik at ventilasjon av vanndamp bør tas i betraktning. En dampsperre på den varme side av bygget må kombineres med lufting på den kalde siden av isolasjonen. Dette er fordi ingen dampsperre er perfekt, og fordi vann kan komme inn i strukturen, vanligvis fra regn. Generelt kan man si at jo tettere dampsperre og tørrere forhold, jo mindre lufting er nødvendig.[7]

I bygninger som går under bakkenivå, særlig de som er laget av betong, så kan dampsperrer være problematiske, ettersom fuktgjennomtrengning fra kapillæreffekten kan overgå raten som vanndamp transporteres ut fra rommet gjennom islolerte vegger.

Gulvet i en kjelleretasje bør derfor støpes over en krysslaminert dampsperre oppå et fyll av polyetylenkuler (for eksempel 100 mm tykt lag) for å stanse fuktigheten fra å bli tatt opp fra bakken, samt stoppe radongass fra å komme inn i huset.

Inni en stålbygning vil vanndamp kondensere når den kommer i kontakt med en overflate med temperatur under duggpunktet. Synlig kondensering på vinduskarmer og stålbjelker som gir vanndrypp kan motvirkes med god ventilasjon, men isolasjon er den foretrukne metoden for kondensforebygging.

Forveksling med luftbarrierer[rediger | rediger kilde]

Funksjonen til en dampsperre er å hindre overføring av vanndamp. En dampsperre er vanligvis ikke konstruert med hensikt gradvis slippe gjennom luft, hvilket istedet kan oppnås med en luftbarriere.[8] Luften i et hus er blandet med vanndamp. Når luften beveger seg i bygningen på grunn av forskjeller i lufttrykk så vil vanndampen også bevege på seg. Dette er dermed en form for overføring av vanndamp. I den strengeste forstand så er luftbarrierer også en dampbarriere når de kontrollerer transport av fuktig luft. Det kan nevnes at de nevnte permtallene ikke gjenspeiler redusert permeabilitet for en dampsperre som følge av temperaturforskjeller på motsatte sider av mediet.[9] En diskusjon om forskjellene mellom dampsperrer og og luftbarrierer kan finns Quirouette (1985).[10]

Teoretisk og praktisk permeabilitet[rediger | rediger kilde]

Dampsperrens mulighet til å begrense gjennomtrengning av gasser er viktig. Tester kan utføres på nyprodusert materiale, eller etter transport og montering, eller etter tester som skal simulere dette. Faktorer kan da være at materialet har blitt utsatt for håndtering som bøying, vibrasjoner og temperaturforandringer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smart Vapor Retarders. Certain Teed Corporation. 
  2. ^ US Department of Energy. «How Moisture Moves through a Home». Besøkt January 1, 2011.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  3. ^ Lstiburek, Joseph. Vapor Barriers and Wall Design. Building Science Press. 
  4. ^ U.S. Department of Energy. «Vapor Barriers or Vapor Diffusion Retarders». U.S. Department of Energy. Besøkt 24. november 2011. 
  5. ^ Allen, Edward; Iano, Joseph. Fundamentals of Building Construction: Materials and Methods (6th utg.). Wiley. ISBN 978-1-118-42086-7. 
  6. ^ The Perfect Wall, Roof, and Slab - Building Science Podcast
  7. ^ Donald, Wulfinghoff. Energy Efficiency Manual: for everyone who uses energy, pays for utilities, designs and builds, is interested in energy conservation and the environment. Energy InstPr ( March 2000). ISBN 0-9657926-7-6. 
  8. ^ Lstiburek, Joseph (October 24, 2006). Building Science Digest 106: Understanding Vapor Barriers (PDF). 2006 Building Science Press.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  9. ^ «Vapor Retarders and Barriers». FSI Restorations. Besøkt 1 January 2014.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  10. ^ R.L., Quirouette (July 1985). The Difference Between a Vapor Barrier and an Air Barrier: Building Practice Note 54. Ottawa, Ontario, Canada: National Research Council of Canada. ISSN 0701-5216.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Fine Homebuilding Nr 169 Mars 2005 s.  78
  • Fine Homebuilding No. 162, Mai 2004 s.  52

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]