Blodige mai
«De forbryterske planene til kommunistene.»
(Aftenutgaven av Vorwärts, Berlin, 29. april 1929)
Den blodige mai eller mai-urolighetene (på tysk Blutmai, Blutmai 1929[1] og Mai-Unruhen), er benevnelsen på politiske opptøyer som fant sted i Berlin i den tyske Weimar-republikken fra 1. til 3. mai 1929. I desember 1928 hadde politiets president i Berlin, den sosialdemokratiske Karl Friedrich Zörgiebel, nedlagt forbud mot alle utendørs demonstrasjoner og folkemøter. Men Kommunistische Partei Deutschlands (KDP), det tyske kommunistpartiet, overholdt ikke forbudet, og oppfordret til en massedemonstrasjon. Det kom til borgerkrigslignende kamper mellom politi og tilhengere av kommunistene. Totalt kostet kampene 33 menneskeliv, og etterlot seg nesten 200 sårede. Mer enn 1200 demonstranter ble arresterte.
Mistanken om at KDP hadde planlagt det voldsomme sammenstøtet, kunne ikke bevises. Senere syntes flere mottatte telegrammer fra Moskva å indikere dette. Den prøyssiske regjeringen reagerte med å oppfordre til forbud av KDP og alle dets datterorganisasjoner. Carl Severing, som var blitt sosialdemokratisk innenriksminister, avviste dette som uklokt og ugjennomførbart. Uansett la regjeringen ned forbud mot det venstreekstreme Rotfrontkämpferbund.
Disse hendelsene styrket kommunistenes negative holdninger til sosialdemokratiet. KDP-lederen Ernst Thälmann (1886–1944) betegnet Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) som et parti for «sosial-fascisme»,[1] og karakteriserte dette som en spesielt farlig form for fascisme. KDP rettet nå sin politikk mot «hovedfienden», SPD.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Kleven, Hans I. (1926-2014) (1990). Parti i flammer: dokumentasjon og betraktninger omkring "oppgjøret" i Norges Kommunistiske Parti 1949-50. Oslo: Falken forlag. s. 23. ISBN 8270092746.
- ^ Winkler, 1993, side 350
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Winkler, Heinrich August (1993). Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München. ISBN 3-406-37646-0.