Beti-pahuin-folk
Beti-pahuin-folk er en stor etnisk, bantu-talende gruppe afrikanere som er lokalisert i regnskogregionene i Kamerun, Kongo-Brazzaville, Ekvatorial-Guinea, Gabon og São Tomé og Príncipe[trenger referanse]. Selv om de adskiller seg i en rekke enkeltstående klaner, stammer og folk, har de alle en felles opprinnelse, historie og kultur. Det er to hovedgrupperinger, beti og fang, som fordeler seg i henholdsvis nord og sør av det samme folket. Det er vanskelig beregne befolkningstall grunnet nasjonale grenser og ulike kilder.[1] De er forsøksvis estimert til mellom 5 000 000 til 8 320 000 individer tidlig på 2000-tallet, og er den største etniske folkegruppe i Kamerun, Gabon og Ekvatorial-Guinea. Deres felles språk, som er et nigerkongo-språk, en undergruppen av bantuspråk, er innbyrdes forståelige. En del lingvister karakteriserer språket som beti-språk.[2]
Beti-pahuin-folkene består av over 20 ulike klaner eller stammer, og er spredt over et område bestående av skoger og høydedrag som strekker seg fra Sanagaelven i nord til Ekvatorial-Guinea og de nordlige halvdelene av Gabon og Kongo i sør, og fra Atlanterhavet i vest til Djaelven i øst. Opprinnelig synes det som om beti- og fang-folkene utvandret fra øst for Sanagaelven som godt bevæpnete jordbruksfamilier til vestlige Kamerun og Gabon. Denne migreringen begynte kanskje på 1600- eller 1700-tallet. De ble presset av angrep fra fulanifolket tidlig på 1800-tallet og forflyttet seg til områder med lavere befolkningstetthet.[1]
Blant de første europeere som kom i kontakt med beti-pahuin-folket var den fransk-amerikanske Paul Du Chaillu, som var reisende i 1856, og som deretter utga boken Voyages et aventures dans l'Afrique équatoriale i 1863. Han beskrev blant annet rykter om kannibalisme som han fikk høre om ved kysten, og disse ryktene ble opprettholdt av andre europeiske reisende som Mary Kingsley fra hennes reise i 1893-1895. Den første virkelige etnografiske redegjørelsen ble først utgitt i 1912 av Father Trilles, og som lærte seg å snakke beti-språket.[1]
Tradisjonelt har beti-pahuin-samfunnene vært formet rundt landsbyen. Hver landsby var en befestet utpost i deres samfunn. Hver landsby er både avhengige av andre samtidig som de har en uavhengighet. Sosial organisering var basert på slektsforhold hvor arv gikk fra far til sønn. Hver landsby er styrt av en høvding som nedstammet fra den fremste slekten i landsbyen.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Shoup III, John A. (2011): Ethnic Groups of Africa and the Middle East: An Encyclopedia, ABC-CLIO, s. 59
- ^ Gouws, Rufus (2014): Dictionaries. An International Encyclopedia of Lexicography, Walter de Gruyter, s. 953
- ^ Shoup III, John A. (2011): Ethnic Groups of Africa and the Middle East: An Encyclopedia, ABC-CLIO, s. 60
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Neba, Aaron (1999): Modern Geography of the Republic of Cameroon, 3. utg. Bamenda: Neba Publishers.
- Ngoh, Victor Julius (1996): History of Cameroon Since 1800. Limbé: Presbook.
- Shoup III, John A. (2011): Ethnic Groups of Africa and the Middle East: An Encyclopedia, ABC-CLIO.
- Quinn, Frederick (2006): In search of salt : changes in Beti (Cameroon) society, 1880-1960, New York, Oxford, Berghahn Books, ISBN 978-1-8454-5006-9.