Beti-Pahuin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Beti-Pahuin er en gruppe beslektede folk som bebor regnskogsområdene i Kamerun, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Gabon og São Tomé og Príncipe. Selv om de deler seg opp i flere individuelle stammer, deler de alle en felles historie og kultur. På slutten av det 20. århundre ble antallet beregnet til 3 320 000 individer. Språkene deres som befinner seg i bantu-undergruppen av språkfamilien Niger-Kongo er innbyrdes forståelige og regnes av den grunn noen ganger som dialekter av det samme språket, beti.

Ulikheter mellom stammene[rediger | rediger kilde]

Beti-Pahuin er satt sammen av over 20 individuelle stammer. Tilsammen bebor disse gruppene et territorium av skoger og bølgende åsland som strekker seg fra Sanagaelva i nord til Ekvatorial-Guinea og de nordlige halvdelene av Gabon og Kongo i sør, og fra Atlanterhavet i vest til elva Dja i øst. Fordi de ulike stammegruppene i lang tid har hatt en felles historie og giftemål på tvers av stammene har vært utbredt, kan det ofte vise seg å være vanskelig å skjelne de ulike folkene fra hverandre. Den nord-sørlige avgrensningen blir likevel av og til gjort, eller stammene klassifiseres etter språklige skillelinjer.

Beti[rediger | rediger kilde]

Den første gruppen som blir kalt Beti består av Ewondo, Bane, Fang, Mbida-Mbane, Mvog-Nyenge og Eton. Eton deles videre inn i Eton-Beti, Eton-Beloua og Beloua-Eton.

Ewondo eller Yaunde er sentrert omkring Yaoundé, Kameruns hovedstad, som fikk navnet sitt etter disse. De befolker også den østlige Mefou-inndelingen og inndelingene Mfoundi og Nyong og So i Senter-Provinsen. Det resterende av deres områder ligger i de nordlige områdene av Hav-inndelingen i Sør-Provinsen. Språket deres (eller beti-dialekten), også kalt ewondo, er det mest talte av beti-språkene i Kamerun, anslagsvis 577 700 talte det i 1982. Det tjener som et lingua franca i Yaoundé og mye av resten av Kameruns Senter- og Sør-Provinser.

Eton-stammene lever primært i Lekie-inndelingen av Kameruns Senter-Provins med større bosettinger i Saa og Obala. De snakker eton-språket eller dialekten, som ble talt av 52 000 i 1982.

Fang[rediger | rediger kilde]

Fang utgjør den andre gruppen. Individuelle stammer inkluderer Fang, Ntumu, Mvae og Okak. Fang-territorier begynner ved den sørlige kanten av Kamerun sør for Kribi, Djoum og Mvangan i Sør-Provinsen og fortsetter sørover på tvers av grensen og inkluderer hele Rio Muni i Ekvatorial-Guinea og sørover inn i Gabon og Kongo. Den største befolkningen av Fang befinner seg i Gabon, Kongo, Ekvatorial-Guinea (inkludert øya Bioko) og São Tomé og Principe. I Ekvatorial-Guinea har Fang vært den førende politiske gruppe siden uavhengigheten, ikke bare i Rio Muni på fastlandet, men også på øya Bioko der de er en minoritet. De er det tallrikeste av Beti-Pahuin-folkene, og språket deres ble beregnet å ha mer enn 858 000 talende i 1993.

Bulu[rediger | rediger kilde]

Den tredje gruppen av stammer blir kalt Bulu og utgjør om lag en tredel av alle Kameruns Beti-Pahuin. Bulu-stammene er Bulu fra Sangmélima, Kribi, og Ebolowa, Fong og Zaman fra Djas elvedal, Yengono, Yembama og Yelinda fra Nyongs elvedal, og Yesum, Yebekanga, Yekebolo og Mvele. Disse folkene er primært konsentrert i Ntem- og Dja og Lobo-inndelingene i Kameruns Sør-Provins, selv om de også bor så langt nord som Øvre Sanaga- og Nyong og Mfoumou-inndelingene i Senter-Provinsen og så langt øst som Øvre Nyong-inndelingen i Øst-Provinsen. Deres antall på slutten av det 20. århundre var så mange som 660 000, og språket deres, som kalles bulu blir talt av omtrent 800 000 mennesker som andrespråk.

Andre stammer[rediger | rediger kilde]

I tillegg blir flere andre stammer for tiden assimilert eller «pahuinisert» av sine Beti-Pahuin-naboer. Disse inkluderer Manguissa, Yekaba, Bamvele, Evuzok, Batchanga (Tsinga), Omvang, Yetude, og, til en viss grad Baka.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlige bevegelser[rediger | rediger kilde]

Beti-Pahuins eksakte opprinnelser er uklare. På et tidspunkt trodde man de hadde vandret inn i det territoriet som utgjør dagens Kamerun fra Azande-området i Sudan, men nå er oppfatningen om at de opprinnelig kom fra skogene sør for Sanaga-elven, ikke langt unna deres nåværende bosettinger, mest utbredt. På et gitt tidspunkt krysset de Sanaga og bevegde seg nordover til de nådde de øvre delene av Kadéï-elva. Det tok ikke lang tid før de ble angrepet av Vute- og Mbum-folkene, så de flyktet lenger nordover til det østlige Adamawa-platået.

Beti-Pahuin-gruppene skulle imidlertid ikke forbli der lenge. Deres vandring skjedde samtidig som den jihad og de erobringer Usman Dan Fodio og hans nestkommanderende Modibo Adama gjennomførte i spissen for Fulbe-folket (Fula) på begynnelsen av det 19. århundre. Presset av raidene fra Fulbe, flyttet Vute-folket nok en gang inn på Beti-Pahuins land, og Beti-Pahuin ble nok en gang tvunget til å flytte på seg. De dro sørover og vestover i en serie av bølger. Den første gruppen inkluderte Bulu og Fang som skilte lag omtrent der den nåværende byen Ebolowa ligger. Bulu fulgte Nyong-elven vestover mens Fang vendte sørover og fulgte Djas elvedal inn i de sørligste territoriene av dagens Kamerun og inn i det området som i dag utgjør Gabon og Ekvatorial-Guinea. Så flyttet Ntumu og Mvae (undergrupper av Fang) mot det som nå er Gabon. Beti, inkludert Ewondo, flyttet sørover i den siste bølgen og slo seg ned nord for sine slektninger fra Bulu og Fang.

I løpet av denne prosessen møtte de vandrende andre etniske grupper. Inntrengerne var militært overlegne. Imidlertid var de (muligens hjulpet av et ry om kannibalisme) i stand til å absorbere og «pahuinisere» de fleste av de gruppene som allerede befant seg der de kom. De folkegruppene som nektet eller motsatte seg assimilering hadde ikke noe annet valg enn å flykte. En slik gruppe var Maka-Njem som levde sør for Lom-elven men som flyktet sørover og østover da Beti-Pahuin ankom.

Disse folkevandringene skjedde også samtidig med høydepunktet for den europeiske handelen på Kameruns kyst. Beti-Pahuins nylig ervervede jungel- og kystnære territorier gjorde dem trygge i den lukrative rollen som mellommenn: i bytte mot europeiske varer kunne de tilby varer som kolanøtter, elfenben og slaver. Etter etableringen av et britisk marinenærvær i 1827 for å forhindre den vest-afrikanske slavehandelen, utvidet Beti-Pahuins handelsmenn sine virksomheter til å inkludere slike produkter som palmekjerner og gummi (selv om slaver fortsatt ble solgt i hemmelighet).

Kolonitiden[rediger | rediger kilde]

Tyske kolonister begynte i 1887 å trenge inn i Beti-Pahuins territoriet på søken etter bærere og arbeidere til deres kyst-plantasjer. De stoppet også den fortsatte forflytningen av folk utover mot kysten. I mellomtiden stanset franskmennene videre inntrenging fra Fang inn i deres koloni i Gabon. Fang i Ekvatorial-Guinea fortsatte imidlertid uhindret mot sjøen og begynte å bruke kobber- og jernpenger som var blitt introdusert til dem av spanjerne. Med tiden utvidet tyskerne sine plantasjer i Kamerun innover i landet, og Beti-Pahuin utgjorde den enkleste og mest lettilgjengelige kilde til arbeidskraft for dem, til å bygge det tilhørende veinettet og til å betjene de tyske oppsynsmennene i form av konkubiner. Tyskerne forbød også innfødte skikker som de anså for å være barbariske og uappetittlige slik som ofringen av en høvdings hustruer etter hans død.

Det tok ikke lang tid før Betu-Pahuin begynte å motsette seg disse inngrepene. Buluene var de første som gjorde opprør i 1891. Deres hovedmisnøye var at tyskernes ankomst hadde tatt fra dem deres innbringende rolle som handelsmenn. Opprøret ble kvalt i 1895. Senere det året ble Ewondos høvdinger erklært «forstyrrende» og pisket foran landsbyene sine. Landsbyboerne reagerte på dette med å drepe de mennene som hadde stått for piskingen, og Ewondo reiste seg i harme over denne krenkelsen. Opprøret varte i under ett år før tyskerne hadde klart å kneble det. Deler av Bane og Mbidambani gjorde også opprør.

Som et svar på disse aggressive aksjonene, innførte tyskerne en ordning hvor gjenstridige høvdinger ble fratatt makten og marionetteledere og overhøvdinger ble innsatt i deres sted. Det mest velkjente eksemplet på dette er utnevnelsen av tysksympatisøren og translatøren Charles Atangana, et medlem av under-arverekken til Mvog Atemenge, som overhøvding for Ewondo og Bane.

Fransk kolonistyre over Kamerun begynte i 1916 og fulgte i stor grad i tyskerne fotspor. Plantasjene ynglet og ekspanderte i det franskmennene hovedsakelig konsentrerte seg om kakao. I mellomtiden fortsatte Beti-Pahuin å være en betydelig kilde til gratis arbeidskraft. Franskmennene fortsatte også et system med indoktrinering og innsetting av håndplukkede stammeledere. Imidlertid, etter hvert som franskmennene i økende grad innvilget former for selvstyre til sine afrikanske besittelser, var Beti-Pahuin ikke sene om å gripe fatt i det. Et tidlig eksempel var Bulus stammesammenslutning, en gruppe med representanter fra alle klanene som møttes for å etablere en felles politisk strategi for alle stammene.

Etter uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Siden slutten på koloniperioden på 1960-tallet, har Beti-Pahuin lykkes i å bli en viktig politisk fraksjon både i Kamerun og Ekvatorial-Guinea. Presidenten i Kamerun, Paul Biya, er selv Bulu, noe som har gjort det mulig for ham å utnevne et uproporsjonalt antall andre Beti-Pahuin til stillinger i regjeringen og statsadministrasjonen (en praksis som også har ført til beskyldninger om tribalisme fra Biyas side). Likeledes utgjør Fang 80-90 % av befolkningen i Ekvatorial-Guinea, noe som har gjort det mulig for dem å bli politisk dominerende i det landet. Det store antall av Beti-Pahuin som er involvert i lukrative beskjeftigelser som dyrking av kakao og kaffe gir dem også en sterk økonomisk innflytelse.

Livsstil og bosettingsmønstre[rediger | rediger kilde]

Bethi-Pahuin-folkene organiserer seg i følge en serie patrilineale slektskapsforhold. Familien (en mann, hans hustru eller hustruer, og hans barn) danner ryggraden i dette systemet. Flere familier av samme slektslinje bor sammen i en landsby, og videre danner flere beslektede landsbyer en klan. Disse klanene faller inn under den symbolske ledelse av en høvding som også tradisjonelt er ansett som en religiøs autoritet. Imidlertid har disse individene i dag svært lite reell makt, selv om de fremdeles er høyt aktet, og i enkelte av de sørlige Beti-Pahuin-gruppene har høvding-posisjonen helt forsvunnet. De fleste beslutninger på landsby- eller klannivå skjer gjennom konsensus.

Flertallet av etniske Beti-Pahuin-grupper bor i små landsbyer langs landeveier og har ikke mer enn noen få hundre innbyggere. Disse landsbyene ligger for det meste på linje, med husene lagt parallelt med veien og med skogen bak. Den typiske boenhet er konstruert av murstein laget av tørket søle som er lagt oppå en bambusramme og taklagt med palmeblader. I den senere tid har tak av metall blitt stadig vanligere, og mer velstående individer bygger noen ganger sine hjem i betong. Beti-Pahuin-territoriet inkluderer også en rekke byer i varierende størrelse, de fleste påbegynt av tyskerne eller franskmennene. Her er bosettingen mer av europeisk karakter, med et nettverk av gater, forskjellige nabolag og sentraladministrasjon og handelsdistrikter.

De fleste individer holder fast ved en agrar livsstil. Maniok og mais utgjør de viktigste avlingene mens groblad-bananer, yams og hausa-jordnøtter også spiller en viktig rolle (faktisk betyr både «Ewondo» og «Yaoundé» «jordnøtt»). Et spekter av skogsprodukter, slik som grøntfôr, insekter, sopper og ulike palmeprodukter utgjør tilskudd i kosten. Buskap begrenser seg til små dyr som kan ta til seg mat uten tilsyn, så som geiter, griser og kyllinger. Disse blir vanligvis spart til særskilte anledninger slik som begravelser eller Nyttårsdag. Hovedkilden til animalsk protein gjennom året kommer i stedet fra viltkjøtt, det vil si fra vilt som skjelldyr, hulepinnsvin eller ape som bringes tilbake av jegere fra jungelen. Likeledes er fiske et viktig i mange Beti-Pahuiners liv, særlig i Ekvatorial-Guinea og São Tomé og Principe. Nærmer man seg Yaoundé i Kamerun og andre større byer, utgjør viltkjøtt en vesentlig del av inntekten for mange landsbyboere som selger byttet til forbipasserende biler for videresalg i de urbane sentra. I tillegg er et betydelig antall av Beti-Pahuin aktive på kakaoplantasjene som ligger tett i tett både i Ekvatorial-Guinea, Gabon og i det sørlige Kamerun. De fleste her er av Bulu- og Fang-stammene ettersom det er disses territorium som inneholder den største tettheten av plantasjer. I kontrast finner Ewondo-stammen lenger nord ofte arbeid som ufaglært arbeidskraft fordi deres omgivelser er mer urbanisert.

Så sent som i koloniperioden var mange Beti-Pahuin-medlemmer høyt kvalifiserte tre- elfenbens- og klebersteinsarbeidere. De var i særlig grad kjent for sine livaktige masker. Idag er det få som fremdeles praktiserer disse håndverkstradisjonene, selv om misjonær-grupper har oppmuntret en del utskjærere til å utøve sitt håndverk med turist-markedet for øye.

De fleste Beti-Pahuin-folk var kristnet i 1939 (selv om Fang også var påvirket av Mitsogo). På denne tiden ble mye av den tradisjonelle kulturen overgitt, inkludert innfødt dans og sang. Den innfødte animistiske troen ble aldri helt utslukket, og tradisjonsbundne skikker har vist et oppkomme etter 1945, og har det også vært en oppblomstring av nye musikk- og danseformer, slik som bikutsi, praktisert av Ewondo. I dag ser mange Beti-Pahuin på seg selv som kristne, går i kirken på søndag, og er etter det med på ulike hemmelige selskaper eller avgir den tradisjonelle healer et besøk andre ganger i løpet av uka. Andre folk har helt tatt avstand fra kristendommen. En sterk tro på heksekunster vedvarer også i befolkningen, og selv i dag er svart magi et straffbart lovbrudd i enkelte områder.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Neba, Aaron, Ph.D. (1999) Modern Geography of the Republic of Cameroon, 3. utg. Bamenda: Neba Publishers.
  • Ngoh, Victor Julius (1996) History of Cameroon Since 1800. Limbé: Presbook.