Beleiringene av Kolberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Beleiringen av Kolberg, malt av russisk maler A. Kotzebu

Beleiringene av Kolberg var tre beleiringer som Russland la rundt Kolberg i provinsen Pommern i Preussen (nå Kołobrzeg) i 1759 til 1761 under syvårskrigen. De to første beleiringene sent i 1759 og fra august til september 1760 var begge mislykkede, men den siste beleiringen fra august til desember 1761 endte med at de russiske styrkene klarte å ta byen. Til de to siste beleiringene fikk russerne støtte fra Sverige.

Preussen mistet da den siste store havnebyen ved Østersjøen, mens russerne klarte å opprette vinterkvarter i Pommern. Samtidig døde Tsarina Elisabeth av Russland og etterkommeren hennes, nevøen Peter III av Russland som var vennlig innstilt mot Preussen, sluttet med en gang fred og returnerte Kolberg og andre russisk okkuperte område tilbake til Preussen.

Den første beleiringen måtte avsluttes på grunn av dårlig vær, mens den andre beleiringen ble avsluttet da prøysserne klarte å lure russerne til å tro at de sto mot en prøyssisk styrke på 20 000 mann, mens det i realiteten var under 4 000.[1]

Tottleben, som hadde kommandert de russiske styrkene i Pommeren, begikk høyforræderi og fortalte Fredrik II av Preussen at russerne hadde planer om å beleire Kolberg på ny i 1761. Fredrik sendte derfor prins Friedrich Eugen av Württemberg fra den svenske fronten i Mecklenburg for å støtte byen.

Russerne startet beleiringen den 22. august under Pjotr Aleksandrovitsj Rumjantsev-Zadunaiskij. Han hadde i tillegg 23 russiske krigsskip og senere seks svenske krigsskip til å bombardere byen fra sjøen. Da Rumjantsev fikk store tap under et forsøk på å storme styrkene til Württemberg, valgte han i stedet å kutte forsyningslinjene til byen.

Den 30. september fikk Kolberg forsterkinger fra flere tusen prøyssere kommandert av Dubislav Friedrich von Platen. Festningen hadde da nesten 20 000 prøyssere til å forsvare seg. Rumjantsev mistet marinestøtten den 9. oktober på grunn av dårlig vær, men fikk flere soldater som kom frem samme måneden. Da prøysserne var i ferd med å gå tom for forsyninger fikk Platen ordre om å dra til Berlin sent i oktober. I november forlot Kolberg Württemberg og brøt gjennom de russiske linjene for å slå seg sammen med Platen og prøve å drive Rumjantsev bort. De klarte det ikke og Platen reiste mot Berlin som han fikk ordre om. Württemberg gjorde flere forsøk på å komme seg tilbake til festningen, men da han mislyktes i det siste forsøket den 12. desember, klarte russerne å erobre Kolberg..

Den 16. desember kapitulerte Kolberg og Rumjantsev, kunne sette opp vinterkvarter i Pommern. Ved å dra ut omleiringen ved Kolberg klarte Rumjantsev å holde styrken til Platen i sjakk, slik at Platen ikke kunne reise til Schlesien og støtte Fredrik, som var hardt presset. Da Platen omsider kom seg avgårde var det for sent for Fredrik, og han måtte trekke seg ut av Schleisen.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Like etter brleiringen var over døde Tsarina Elizabeth av Russland den 5. januar 1762. Elisabeth ble etterfulgt av nevøen sin, Peter III av Russland, som var en beundrer av Fredrik og delvis oppvokst i Berlin.

Peter endte krigen med Preussen så snart han kom til makten med St. Petersburg-traktaten og tok de gamle russiske okkuperte områdene tilbake til Preussen, inklusive Kolberg. .

Uten sin russiske allierte var ikke lenger Østerrike villig til å fortsette krigen på egen hånd, og signerte Hubertusburg-traktaten med Preussen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Buchholz, Werner: Pommern. Utgiver: Seidler. |isbn=3886807800
  • Buk, Kurt Handbuch zur Geschichte der Festungen des historischen deutschen Ostens. Utgiver:Biblio|. isbn=3764824549
  • Dictionary of Battles and Sieges: A Guide to 8,500 Battles from Antiquity Through the Twenty-first Century, Volume II: Utgiver: Greenwood Publishing |isbn=0313335389
  • Stone, David R: A military history of Russland: from Ivan the Terrible to the war in Chechnya Utgiver: Greenwood Publishing Group. isbn=0275985024

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Szabo (2008), s.290