Beleiringen av Mons i 1691

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Beleiringen av Mons, 15. mars–10. april 1691, var en stor operasjon under niårskrigen og hovedformålet til franskmennene under felttoget i 1691 i De spanske Nederlanda. Byen ble beleiret og erobret med minimale tap. Det var aldri tvil om utfallet, men i en krig som var preget av beleiringer, klarte hverken den franske arméen til kong Ludvig XIV eller styrkene til Storalliansen under kong Vilhelm III å oppnå et avgjørende slag. Etter beleiringen bombarderte duc dere Boufflers den nøytrale byen Liège, mens duc de Luxembourg erobret Halle, og fikk en mindre seier mot Prinsen av Waldeck i slaget ved Leuze i september. Strategisk ble lite endret i krigen og begge parter returnerte til vinterkvarterene mot slutten av felttogsesongen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De franske styrkene hadde sikret seg mye suksess i 1690. I juli kjempet Luxembourg og vant med et taktisk mesterverk i slaget ved Fleurus, og stoppet de allierte sitt håp om å invadere Frankrike, mens admiral Tourville til sjøs slo en engelsk-nederlandsk flåte utenfor Beachy Head. I august vant Catinat slaget ved Staffarda nord i Italia (selv om styrken hans var for liten til å få et strategisk overtak). Det eneste lyspunktetet for Storalliansen i 1690 var seieren til kong Vilhelm over Jakob II i Irland i slaget ved Boyne.[1] Trass i suksessen på slagmarken hadde ikke de franske styrkene i 1690 klart å bryte koalisjonen som var dannet mot franskmennene.

I 1691 planla franskmennene et dobbeltslag: Nice i det nordlige Italia og Mons i De spanske Nederlanda. Nederland ble igjen hovedmålet til Frankrike i krigen og krigsministeren til Ludvig, Louvois prøvde å få samle sammen en ennå større armé enn året før.[1]. Disse angrepene mot Nice og Mons ble planlagt utført i starten av felttogsesongen da Vauban mente at det var særdeles fordelaktig å gå til angrep før fienden hadde kommet i gang for sesongen.[2]

Samtidig holdt krigen i Irland fram inn i 1691, men Vilhelm følte seg nok sikker nok på tronen på De britiske øyer til at han kunne vende tilbake til krigen på kontinentet. Vilhelm kom til Haag den 5. februar for å organisere arméen sin for det kommende felttoget. Etter å ha samlet styrker på totalt 220 000 mann reiste stattholderkongen hjem. I midten av mars, omgitt av representanter for Storalliansen, fikk han meldinger om at Mons var beleiret. [3]

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Louvois satte i gang de store forberedelsene for beleiringen gjennom hele den forutgående vinteren. Lagrene ble fylt opp i Namur, Philippeville, Dinant og Givet, og ikke mindre enn 21 000 arbeidere ble samlet for å bygge en mur rundt byen.[2]

Sammen med folk fra hoffet sitt reiste Ludvig til arméen sin i De spanske Nederlanda for å ta kontroll over arméene på stedet, og nådde frem til fronten den 21. mars. Arméen til kongen talte 46 000 mann (ledet av den store ingeniøren Vauban) mens garnisonen i byen hadde 4 800 menn. De allierte samlet en armé på 38 000 under Vilhelm for å frigi byen, men observasjonsarméen til Luxembourg, som også var på 46 000 mann, nektet de allierte å stoppe operasjonen.[1]

Marskalk Boufflers startet beleiringen den 15. mars og etter ti dager ble grøftene åpnet. I et av de mest intense angrep i alle krigene til kong Ludvig, ble det benyttet to batterier som hvor besto av 12 bombekastere som bombarderte byen før angrepet. Den 30. mars hadde franskmennene avfyrt 7  000 kanonkuler og 3 000 granater.[3] Til slutt, kl. 17:00 den 8. april, overga de beleirete innbyggerne seg og de gjenværende mennene i garnisonen marsjerte ut to dager senere.[3]

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Plan som viser bombardementet og beleiringen av Mons i 1691.

Beleiringen hadde startet og sluttet før felttoget kom i gang som normalt. Ludvig vendte tilbake til Versailles den 12. april, mens Vilhelm etter å ha fordelt soldatene i forskjellige garnisoner, vendte tilbake til Haag.[3]. Franskmennene forberedte seg nå for resten av felttoget i 1691 med å skape fem store arméer på fem store fronter: Flandern, Moselle, Rhinen, Piemonte og Roussillon. Den største av disse styrkene, 49 bataljoner og 140 skvadroner kommandert av Luxembourg, oppholdt seg i Flandern, men de oppnådde lite etter beleiringen.[3] Luxembourg ødela Halle mot slutten av mai, mens Boufflers beholdt den nøytrale byen Liège tidlig i juni. Disse handlingene fikk derimot ingen politiske følger.[1] .Den personlige militære rådgiveren til Ludvig og en ekspert i krigføring, Marquis de Chamlay, mente at disse seirene burde følges opp med et felttog som kunne knuse den allierte arméen og tvinge en slutt på krigen. Louvois mente at en i stedet burde bombardere Brussel, men både Luxembourg og Vauban var uenige i dette.[1]

Vilhelm reiste samtidig til Anderlecht den 2. juni og tok kommando over en alliert armé på 63 bataljoner og 180 skvadroner, med totalt 56 000 mann.[3] Luxembourg klatre å manøvrere slik at at han hindret Vilhelm fra å beleire Dinant, men de påfølgende manøvrene fikk få resultater. Etter at Vilhelm overlot kommandoen over soldatene sine til prinsen av Waldeck, utslettet kavaleriet til Luxembourg deler av den allierte arméen ved Leuze den 19. september, før alle parter vendte tilbake til vinterkvarterene sine.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Chandler, David. The Art of Warfare in the Age of Marlborough. Spellmount Limited, (1990). ISBN 0-946771-42-1
  • Lynn, John A. The Wars of Louis XIV, 1667–1714. Longman, (1999). ISBN 0-582-05629-2
  • Wolf, John B. The Emergence of the Great Powers: 1685–1715. Harper & Row, (1962). ISBN 0-061-39750-4
  • Wolf, John B. Louis XIV. Panther Books, (1970). ISBN 0-586-03332-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Wolf
  2. ^ a b Chandler
  3. ^ a b c d e f Lynn