Barokkfiolin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tidligbarokk fiolin foran en violoncello da spalla

Barokkfiolin er betegnelsen på fioliner konstruert på samme måte og med samme klangestetikk som fioliner fra de to første århundrene etter de første fioliner ble konstruert, det vil si i perioden rundt 1580–1800.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Med den historiske informerte oppføringspraksisen, som begynte å skyte fart fra slutten av 1950-tallet, ble det viktig å skille mellom opprinnelige og moderne instrumenter. Begrepet «barokkfiolin» er av nyere dato og ikke helt korrekt siden fiolinen fikk sin grunnleggende form og funksjon noen tiår før barokken.

Det finnes tre ulike grupper barokkfioliner: noen få instrumenter er bevart i sin opprinnelig form, riktignok med enkelte rekonstruerte deler som strengeholdere, bassbjelker, stoler og lignende dersom det har vært nødvendig. Dessuten finnes eldre instrumenter som fra seint på 1800-tallet til 1950-tallet ble tilpasset moderne klangforestillinger, men som seinere er rekonstruert til sin opprinnelige form. Til slutt finnes det moderne replikaer etter gamle forbilder.

Forskjeller mellom barokkfioliner og moderne fioliner[rediger | rediger kilde]

Ulik halsposisjon: moderne fiolin øverst

Sammenlignet med moderne fioliner karakteriseres barokkfioliner av:

  • Rundt to cm kortere hals, noe som letter spill når instrumentet holdes i armkroken slik det var vanlig tidligere. For å få en optimal strengesvingingslengde var stolen plasser to cm nærmere strengeholderen.
  • Slankere stemmestokk
  • Kortere og slankere bassbjelke, ofte var den skåret ut av samme stykke som lokket.
  • Halsen var breiere, flatere og mindre vinklet
  • Kortere gripbrett, som først ble laget av buksbom, seinere av lønnetre, dels med et tynt lag av ibenholt. Dette, og andre kjennetegn, gir nye og gamle instrumenter ulikt tyngdepunkt.
  • Ulikt utformet strengeholder (det skjedde en utvikling gjennom 1600 og 1700-tallet)
  • Tarmstrenger, etter 1650 kunne g-strengen være omspunnet av sølvtråd
  • Rundt 25 % lavere vekt
  • Stolen var utformet annerledes, både når det gjelder høyde og tykkelse. Dessuten var ikke stolen så hvelvet, noe som gav bedre mulighet for akkordspill[1]
  • Annerledes bue, med hensyn på form, lengde, vekt og tyngdepunkt
  • I barokken kunne instrumentene være stemt mellom 392 hz og 466 Hz, alt etter område. Av praktiske grunner bruker dagens ensembler 415 Hz for barokkrepertoaret og 432 hz for det klassiske.

Klang[rediger | rediger kilde]

Nybygd barokkfiolin

Til forskjell fra moderne fioliner var barokkens instrumenter mindre ensartet. Delvis skyldes det ulik lydstyrke, eksempelvis fortalte den franske forfatteren François Raguenet at italienske fioliner låt «dobbelt så høyt» som franske instrumenter.[2] Georg Philipp Telemann skrev om musikk spilt i vertshus at en lydsterk fiolin kunne høres over et halvt dusin andre.[3] Den amerikanske musikkviteren David Boyden skriver i sitt standardverk om fiolinens historie at man ikke kan beskrive de gamle instrumentenes tone og klanglige kvaliteter i ord, men spekulerer likevel at sammenlignet med moderne fioliner kunne tonen kunne være svakere, rundere, mindre briljant og mindre metallisk.[4] Eduard Melkus skrev at barokkfiolinene hadde en rund, transparent og sølvskimrende klang[5] som manglet moderne fioliners bærende og majestetiske klang.[6] Nikolaus Harnoncourt karakteriserte barokkfiolinens klang som svak, men rundere og ikke så skarp som moderne instrumenter.[7]

Spilleteknikk[rediger | rediger kilde]

I motsetning til moderne instrumenter mangler barokkfioliner stort sett skulderstøtte og hakebrett. Instrumentet ble holdt mot kragebeinet eller lagt på skuldra. Bilder fra den tidlige perioden, dvs fram mot begynnelsen av 1700-tallet, viser at instrumentet også kunne holdes mot brystet, noe som krever en helt annerledes venstrehåndsteknikk for posisjonsendring.

Byggemåten, tarmstrengene, en historisk korrekt bue og historisk spilleteknikk gir en karakteristisk klang helt ulik den moderne fiolinen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arnold Dolmetsch (red.): The Interpretation of the Music of the XVIIth and XVIIIth Century (London 1915) hører til de første nyere verk om historisk oppføringspraksis.
  • David Dodge Boyden: Die Geschichte des Violinspiels von seinen Anfängen bis 1761. (1971) ISBN 3-7957-2100-8
  • Sol Babitz: Differences Between Eighteenth-century and Modern Violin Bowing. Early Music Laboratory, Los Angeles (1957 og 1970)
  • Sol Babitz: Violin Fingering (1974)
  • Greta Moens-Haenen: Das Vibrato in der Musik des Barock. Graz 1988 ISBN 3-201-01398-6
  • Greta Moens-Haenen: Deutsche Violintechnik im 17. Jahrhundert ISBN 3-201-01865-1
  • Greta Moens-Haenen (red): Versuch einer gründlichen Violinschule av Leopold Mozart. ISBN 3-7618-1238-8

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eduard Melkus: Die Violine 4. utvidede, omarbeidede opplag 2000, s. 174–182
  2. ^ François Raguenet: Parallèle des Italiens et des François en ce qui regarde la musique et les opéras. 1702
  3. ^ «ein halbes dutzend andre überschreien konnte», Georg Philipp Telemann: Autobiografie 1749, wikisource]
  4. ^ David D. Boyden: Die Geschichte des Violinspiels von seinen Anfängen bis 1761. Mainz 1971
  5. ^ «weich», «transparent», «silbrig»
  6. ^ Eduard Melkus: Die Violine. Mainz 1973
  7. ^ «leise, aber von süßer Schärfe», Nikolaus Harnoncourt: Musik als Klangrede. Wien 1982, s. 186

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]