Barnes Wallis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Barnes Wallis
Barnes Wallis
Barnes Wallis Statue.jpg
Født 26. september 1887
Ripley
Død 30. oktober 1979 (92 år)
Leatherhead
Utdannet ved Christ's Hospital
Nasjonalitet Storbritannia
Medlem av Royal Society
Utmerkelser Fellow of the Royal Society, kommandør i den britiske imperieorden, Royal Medal

Wallis' grav ved St. Lawrence Church, Effingham, Surrey, bildet tatt i 2013.

Barnes Wallis (Sir Barnes Neville Wallis) (født 26. september 1887, død 30. oktober 1979), var en engelsk vitenskapmann, ingeniør og oppfinner. Han er best kjent for sin oppfinnelse av hoppbomben som ble brukt av Royal Air Force i Operation Chastise (the Dambusters raid) for å angripe damanegg i Ruhrdalen under Andre verdenskrig. Angrepet var emnet for filmen fra 1955; Dambusters hvor Wallis ble spilt av Michael Redgrave. Blant hans andre oppfinnelser er geodetisk flyskrog og earthquake bomb.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Barnes Wallis ble født i Ripley, Derbyshire og utdannet ved Christ's Hospital i Horsham. Han forlot skolen 17 år gammel i 1905 for å arbeide ved Thames Engineering Works i Blackheath, London. Han byttet etterhvert læretiden sin til et skipsverft på Isle of Wight. Han var opprinnelig utdannet som skipsingeniør og tok en PhD i ingeniørfag i 1922 ved University of London.[1]

Han forlot skipsverftet i 1913 da det meldre seg en anledning til å arbeide med konstruksjon av luftskip og senere flykonstruksjoner. Han arbeidet for Vickers senere del av Vickers-Armstrong og etter det, del av British Aircraft Corporation frem til sin pensjonering i 1971.[2]

Flykonstruksjoner[rediger | rediger kilde]

Hans mange arbeider omfatter første gangs bruk av geodetisk konstruksjon i bygging av fly, videre arbeidet han med gassbeholdere i Vickers' luftskip R100 i 1930, som på den tid var det største som noensinne var konstruert. Han var også en pioner, sammen med John Edwin Temple, i å bruke lettvektslegeringer i R100. Han samarbeidet med den senere kjente forfatter Nevil Shute Norway på luftskip-prosjektet. Nevil Shute som hadde ansvaret for å kalkulere stressbelastninger har senere i selvbiografien Slide Rule, an Autobiografi of an Engineer beskrevet dette. (Slide Rule er ikke oversatt til norsk.)

Tiltross for at luftskipet hadde bedre ytelser enn forventet og hadde gjennomført en vellykket tur frem og tilbake til Canada i 1930, ble hun hugget opp som følge av at søsterskipet, R 101 havarerte i det nordlige Frankrike på sin jomfrutur til India. (R101 ble konstruert og bygget av et konkurrerende team fra regjeringens luftfartsministerium.) Det senere havariet med luftskipet «Hindenburg» satte en effektiv stopper for videre arbeide med luftskip som et massetransportmiddel.

Flytting til Brooklands[rediger | rediger kilde]

Da R101 havarerte, hadde Wallis flyttet til Vickers flyfabrikk ved Brooklands motor circuit og flyplassen mellom Byfleet og Weybridge i Surrey. Etterkrigstidens førkrigs flykonstruksjoner, Rex Pierson, Vickers Wellesley (bare bygget i tre prototyper), Vickers Wellington og de senere Vickers Warwick og Vickers Windsor har alle Wallis' geodetiske konstuksjon i skrog og vinger.

Bombekonstruksjon[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddet av Andre verdenskrig i Europa, 1939, så Wallis behovet for strategisk bombing for å ødelegge fiendens infrastruktur og hans evne til krigføring. Han skrev en mindre avhandling "A Note on a Method of Attacking the Axis Powers" hvor han refererte til fiendens våpenarsenal, han skrev (som Axiom 3): "If their destruction or paralysis can be accomplished they offer a means of rendering the enemy utterly incapable of continuing to prosecute the war". Som et middel til å oppnå dette foreslo han store bomber som var istand til å ødelegge mål som ellers vanskelig kunne bli nådd. Wallis' første super-store bombe-design var på ti tonn, langt mer enn noen av den tids bombefly kunne frakte. Heller enn å droppe prosjektet, gikk han igang med å konstruere fly som kunne frakte bomben, "Victory Bomber".

Etter suksessen med hoppbomben var Wallis istand til å gå tilbake til sitt store prosjekt, byggingen av Tallboy (6 tonn) og så Grand Slam (10 tonn) dypt-trengende jordskjelv-bomber. Disse var ikke de samme som 5-tonns "blockbuster"-bomber, som var konvenjonelle spreng-bomber. Selv om det ikke var noe fly kapable til å frakte disse til optimal høyde for utslipp, kunne de droppes fra lavere høyde, falle mot bakken med supersonisik hastighet og trenge ned i bakken til en dybde på 20 meter før de eksploderte. De ble brukt mot strategiske tyske mål, slike som utskytningsbasen for V-2, U-båthaller og andre forsterkede byggverk, store sivile byggverk, slike som viadukter og broer, så vel som det tyske krigskip Tirpitz. De var forløperen til moderne bunker-busting bomber.

Gjennom 1960-tallet og til sin pensjonering arbeidet han med en idé om et "all-speed" fly, kapabel til effektiv flyvning i alle hastigheter fra sub-sonisk til hyper-sonisk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anderson, Tatum (16. mai 2007). «History lessons at the people's university». Guardian Weekly. 
  2. ^ «Barnes Wallis». Manitoba Military Aviation Museum. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]