Askekors
Askekors er en rite vanlig i den katolske kirkes liturgi for fastetiden, der man på askeonsdag påfører et kors av aske på den kirkebesøkendes panne.
Grunnform, alternativ form[rediger | rediger kilde]
En geistlig tegner et kors med aske blandet med litt olje på pannen til hver enkelt av de troende, mens han sier noen ord som minner om menneskets dødelighet og/eller behovet for omvendelse. Det tradisjonelle formularet er: «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv».
Asken kan også drysses i korsform over den troendes hode, og dette ligger nærmest den eldste formen benyttet i riten. Dette minner mest om den gamle tradisjonen med å drysse aske på hodet som et symbol på anger overfor Gud.
Askekorset på pannen[rediger | rediger kilde]
Når askekorset påføres på pannen, er det fordi et merke på pannen i Bibelen kan være et symbol på eierskap. Ved å la pannen bli merket med korsets tegn symboliserer man at man tilhører Jesus Kristus, som døde på korset. Dette er en synliggjøring av det åndelige merke eller segl som blir påført en kristen ved dåpen, når han blir forløst fra syndens og djevelens slavekår og går i rettferdighetens og Kristi tjeneste.
Bibelsk inspirasjon,teologi[rediger | rediger kilde]
Det er også en synliggjøring av måten rettferdighetens vei er beskrevet i Johannes' Åpenbaring i Det nye testamente, der vi leser om Guds tjenere (de trofaste kristne, symbolisert ved de 144.000 mannlige jomfruer):
- «Vent med å røre land og hav og trær, til vi har fått satt segl på alle Guds tjeneres panner» (Åp. 7,3).
- «[Gresshoppene] fikk bud om å spare alt gress, alt grønt og hvert tre, men ikke de mennesker som ikke bar Guds segl på sin panne» (Åp. 9,4).
- «Så fikk jeg igjen et syn: Jeg så Lammet stå på Sions berg, og sammen med det hundreogfireogførti tusen som bar dets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner» (Åp. 14,1).
Dette står i motsetning til innseglet til de som følger dyret, som har nummeret 666 på sine panner eller hender. Referansen til innseglingen av Guds tjenere til deres beskyttelse i Johannes' Åpenbaring henspiller på et parallelt avsnitt i Esekiels bok (i det gamle testamente), der Esekiel også ser et innsegl på Guds tjenere til deres beskyttelse.
- «Og [Herren] sa til ham [en av de fire kjerubene]: «Gå igjennom byen, midt igjennom Jerusalem, og sett et merke [bokstavelig, et 'tav'] i pannen på de mennene som sukker og stønner over all den styggedom som foregår der.» Og til de andre sa han mens jeg hørte på: «Gå igjennom byen etter mannen og hogg ned for fote! Vis ingen medlidenhet eller skånsel! Gamle og unge menn, unge piker, kvinner og barn skal dere slå ihjel og utrydde. Men rør ikke noen av dem som har merke på seg! Dere skal begynne fra min helligdom.» Og de begynte med de gamle mennene som stod foran Herrens hus» (Esek. 9,4-6).
Hva denne tekst faktisk sier, men som gjerne omskrives i oversettelser, er at det skal settes en tav på pannene til de rettskafne innbyggerne av Jerusalem. Tav er en av bokstavene et tidlig form av det hebraiske alfabet, for i gammel skrift - i paleohebraisk skrift - så den ut som den greske bokstaven 'chi', som faktisk er to kryssede streker (som en «X») og som er den første bokstaven i ordet «Kristus» på gresk christos. De jødiske rabbier hadde bemerket sammenhengen mellom 'tav' og 'chi', og dette er utvilsomt det merket som menes i Åpenbaringen når Guds tjenere segles med det.
De tidlige kirkefedrene benyttet seg av denne tav-chi-Kors-Christos-sammenhengen og utviklet den i sine prekener. I Esekiel så de et profetisk forvarsel om seglingen av de kristne som Kristi tjenere. Dette er også en del av bakgrunnen for den katolske praksis å gjøre korsets tegn, som i de første århundrer (som kan dokumenteres fra det andre århundre av) ble praktisert ved å tegne et lite kors på pannen med tommelen, slik katolikker gjør i dag ved lesingen av Evangeliet under messen.
Merket tegnes med aske fordi aske er et bibelsk symbol på anger og bot. I bibelske tider var det skikken å faste, kle seg i sekk, sitte i støv og aske, og drysse støv og aske over hodet. Mens man imoderne tid normalt ikke bruker sekk, eller sitter i støv og aske, har skikken med å faste og å ta aske på pannen som et tegn på anger og bot overlevd. Dette er to av de sentrale kjennetegn ved Fastetiden.
- «En mann av Benjamins stamme løp fra fylkingen og kom samme dag til Sjilo med klærne flerret og med jord på hodet» (1. Sam 4,12),
- «Tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærene flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg erbødig til jorden» (2 Sam 1,2).
- «Tamar strødde støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort» (2. Sam 13,19).
- «Da David kom opp på berget der en pleier å tilbe Gud, kom Husjai av Arak-ætten imot ham med flerret kappe og med jord på hodet» (2. Sam. 15,32).
Asken symboliserer også døden og minner på den måten om menneskets forgjengelighet. Mens presten bruker tommelen til å merke en av de troende med asken, sier han: «Kom i hu menneske, av støv er du kommet, og til støv skal du vende tilbake», som er det samme som Gud sa til Adam (1. Mos. 3,19; jfr. Job 34,15, Salmene 90,3, 104,29, Fork 3,20). Dette er de samme ord som brukes i en begravelse, som er basert på Guds ord til Adam i 1. Mos 3. kapittel og Abrahams bekjennelse; «Jeg er bare støv og aske» (1. Mos. 18,27). Det er ment å påminne om menneskets forgjengelighet og behov for å vende om før dette liv er over og man møter sin dommer.
,_Chaplain,_Lt._Matthias_Rendon_blesses_ashes,_during_an_Ash_Wednesday_service_held_on_board_Commander_Fleet_Activities_Yokosuka.jpg)
Aske i tidlig kristendom og frem til moderne tid[rediger | rediger kilde]
De kristne fortsatte lenge atter at de ikke lenger hadde hjemstavn i den jødiske kontekst å bruke aske som et ytre tegn på anger. Tertullian (c. 160 – c. 225) sa at syndbekjennelsen burde ledsages av å ligge i sekk og aske.[1] Historikeren Eusebius (c. 260/265 – 339/340) forteller om en angrende apostat som dekker seg selv i aske da han tryglet pave Zephyrinus om å restituere ham og gi ham kommunion.[2]
Siden senantikken måtte mennesker som var pålage en kirkebot ikle seg botsklær ved innledningen av Fastetiden og så bli overstrødd med litt aske.[3] I kirken i Gallia ble de - etter inspitasjon av fordrivelsen av Adam og Eva fra Edens have (1. Mos 3) – «fordrevet» fra kirken. På Skjærtorsdag ble de så atter tatt inn i fellesskapet ved mottafelsen av den hellige kommunion. Selv om denne skikk gikk tapt mot slutten av 900-tallet, hadde da selve askebestrøelsen etablert seg, og det for alle de troende, etter at det først var enkelte som bad om å motta den i solidaritet med de som skulle gjøre kirkebot, og etterhvert alle. Det tidligste bevis for skikken som noe alment er fra en liturgisk bok skrevet i Mainz ca. 960.
Den første velsignelsesbønn over asken for dette formål stammer fra 1000-tallet, og forskriften at asken skulle komme fra de brente palmegrener som var blitt benyttet ved forrige års palmesøndagsprosesjon, stammer fra 1100-tallet. På synoden i Benevent (1091) anbefalte pave Urban II at alle i kirken skulle bestrøs med asken.[4]
Til å begynne med var det mennene som fikk askekorset strødd på hodet[5] mens kvinnene fikk det tegnet på pannen.[6] (Man skal huske at kvinner gikk med tildekket hode.) Men senere er denne kjønnsforskjellen så godt som bortfalt.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tertullian, On Repentance, chapter 9
- ^ Church History, book 5, chapter 28:12
- ^ Pius Brunnquell: Kurze Geschichte der Kirchenbuße und Apologie der sakramentalischen Beichte. Bamberg und Würzburg, 1816, s. 16
- ^ Adolf Adam: Das Kirchenjahr mitfeiern. Seine Geschichte und seine Bedeutung nach der Liturgieerneuerung. Herder, Freiburg/Basel/Wien, 1979, d. 87–88.
- ^ Ved slutten av 1800-tallet gjaldt denne varianten fortsatt som foreskrevet form: «Påførelsen skjer i korsform ikke over pannene, men over hodehårene …» Andreas Schmid: Caeremoniale für Priester, Leviten, Ministranten, und Sänger zu den gewöhnlichen liturgischen Diensten. Kempten: Kösel 18972, d. 445.
- ^ Adam, Das Kirchenjahr mitfeiern, S. 88.