Arvesynd
Arvesynd (latin peccatum originale, «opprinnelig synd», på engelsk original synd, «ursynd») er i kristentroen nedarvet skyld som innebærer at mennesket ikke blir synder ved å synde, men at det synder fordi det er født syndig, født skyldig i synd. Navnet sikter til den første synd, Adam og Evas syndefall, angivelig ble nedarvet til alle deres etterkommere: «… det dårlige tre [bærer] dårlige frukter.» (Matt 7:17).
Paulus[rediger | rediger kilde]
Ifølge apostelen Paulus (Rom. 5) slapp syndefallet døden inn i verden, og dette ble først overvunnet med Kristus. I kontrast til «Jahvisten» som skrev kap. 2-3 i 1. Mosebok, regnet Paulus synd og djevel som kosmiske krefter, og Adams fall som kollektivt fordi det for første gang slapp synden inn i verden. Synden ble værende, og dermed må alle Adams etterkommere dø, enten de har gjort noe galt eller ikke.[1] «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet.» [2]
Augustin[rediger | rediger kilde]
Augustin videreutviklet Paulus tolkning og utformet den egentlige lære om arvesynden ca år 400 e.Kr. I hans fortolkning bærer alle på Adams skyld og er derfor underkastet evig straff, hvis ikke Gud har utvalgt dem til å få del i frelsen gjennom Kristus – dette behandles i læren om predestinasjonen.
Middelalderen[rediger | rediger kilde]
Den middelalderske vestkirke, dvs den katolske kirke, aksepterte aldri Augustins tolkning, men mente at ingen kan være forutbestemt til fordømmelse. Dette vil handle om både Guds nåde og menneskets egne valg (fri vilje).
Martin Luther[rediger | rediger kilde]
Martin Luther som fant støtte i Augustins lære, mente at mennesket er uhjelpelig falt i synd, men frelses gjennom rettferdiggjørelse ved troen alene. Calvin skjerpet tanken ytterligere gjennom sin lære om den dobbelte predestinasjon, dvs. at forutbestemmelsen gjelder både frelse og fortapelse.
I katolisismen er arvesynden en feil ved mennesket.[3] I lutherdommen har syndefallet endret menneskets forhold til Gud avgjørende. I de østlige kirkene er det lite gehør for arvesyndslæren.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet, Samlaget, Oslo 2007, ISBN 978-82-521-6290-5 (s. 67)
- ^ Rom. 5,12, nettbibelen.no
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «arvesynd» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. februar 2024 fra [1]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Infralapsarisme (også sublapsarisme eller postlapsarisme, omtrentlig «etter syndefallet»), er en kalvinistisk lære som hevder at Gud først etter syndefallet bestemte hvem som skulle frelses og hvem som skulle gå fortapt.
- Supralapsarisme (også antelapsarisme, omtrentlig: «før syndefallet») er en kalvinistisk lære som hevder at Gud allerede før syndefallet bestemte hvem som skulle frelses og hvem som skulle gå fortapt.
- Predestinasjon: predestinasjonslæren omhandler Guds forutbestemmelse av menneskenes frelse.
- Syndefallet
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gregersen, Niels Henrik (1993, 1992). (Red.) Fragmenter af et spejl : bidrag til dogmatikken. Frederiksberg : Anis. DK5=23. ISBN 87-7457-142-7.
- Av innholdet: Niels Henrik Gregersen: «Fra arvesyndslære til ursyndslære» (side 100ff)