Annelis von Ribbentrop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Annelis von Ribbentrop
Født12. jan. 1896[1][2]Rediger på Wikidata
Mainz[3]Rediger på Wikidata
Død5. okt. 1973[1][2]Rediger på Wikidata (77 år)
WuppertalRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, sakprosaforfatterRediger på Wikidata
Ektefelle Joachim von Ribbentrop (1920–)[4]Rediger på Wikidata
Far Otto HenkellRediger på Wikidata
Barn Rudolf von Ribbentrop, Bettina von Ribbentrop, Ursula von Ribbentrop, Adolf Richard von Ribbentrop, Bertholdt von RibbentropRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt WiesbadenRediger på Wikidata

Anna Elisabeth («Annelis») von Ribbentrop (også «Anneliese») (født 12. januar 1896 i Mainz, død 5. oktober 1973 i Wuppertal) var en tysk forfatter og hustru til - og enke etter - Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Paret fikk fem barn.[5] Sønnen Rudolf von Ribbentrop (1921-2019) tjenestegjorde i Waffen-SS' panserstyrker blant annet på østfronten. Rudolf ga i 2008 ut boken Mein Vater Joachim von Ribbentrop. Da sønnen Rudolf døde i 2019 levde fortsatt to av Ribbentrops barn.[6][7][8][9]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Annelies ble født som datter av Otto Henkell, produsent av musserende vin (sekt) i firmaet Henkell & Co. Sektkellerei. Hun giftet seg i 1920 med Joachim Ribbentrop. Ribbentrop gjorde karriere og paret kunne som følge av Annelis' formue holde et stort hus i Berlin. Da Joachim senere ble adoptert av en slektning av arvelig adelsslekt, kunne familien også bruke adelspredikatet «von» foran familienavnet Ribbentrop.[5][10]

Annelies von Ribbentrop mottok blant annet Huttenmedaljen utdelt av organisasjonen Gesellschaft für freie Publizistik (GFP) for tysk (völkisch) litteratur. GFP ble I 1960 grunnlagt av den tidligere rikspressesjef i NSDAP Helmut Sündermann.[11]

Skrifter i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Utg.: Zwischen London und Moskau. Erinnerungen und letzte Aufzeichnungen. Druffel, Leoni am Starnberger See 1953.
  • Verschwörung gegen den Frieden. Studien zur Vorgeschichte des Zweiten Weltkrieges. Druffel, Leoni am Starnberger See 1962.
  • Deutsch-englische Geheimverbindungen. Britische Dokumente der Jahre 1938 und 1939 im Lichte der Kriegsschuldfrage (= Veröffentlichungen des Institutes für Deutsche Nachkriegsgeschichte, Band 4). Verlag der Deutschen Hochschullehrer-Zeitung, Tübingen 1967.
  • Die Kriegsschuld des Widerstandes. Aus britischen Geheimdokumenten 1938/39 (= Deutsche Argumente, 2). 2. Auflage, Druffel, Leoni am Starnberger See 1975, ISBN 3-8061-0660-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Anneliese von Ribbentrop, Munzinger IBA 00000005714, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 23. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ The Peerage person ID p68869.htm#i688685, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Biographie, Deutsche. «Ribbentrop, Joachim von - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 21. mai 2019. 
  6. ^ Smelser, R., Davies II, E. J., & Davies, E. J. (2008). The myth of the Eastern Front: the Nazi-Soviet war in American popular culture. Cambridge University Press.
  7. ^ Kurowski, F. (2004). Panzer Aces II: Battle Stories of German Tank Commanders in World War II. Stackpole Books.
  8. ^ «Mein Vater Joachim von Ribbentrop» (tysk). www.ares-verlag.com. Arkivert fra originalen 8. juli 2019. Besøkt 20. mai 2019. 
  9. ^ Sandomir, Richard (6. juni 2019). «Rudolf von Ribbentrop, Son of Top Nazi Diplomat, Dies at 98». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. juli 2019. «In his book, Mr. von Ribbentrop wrote that he and his father had anticipated the guilty verdict, and that the court “had been so structured as to make unequivocally sure that the process taken was directed to capital punishment.”» 
  10. ^ «Anneliese von Ribbentrop - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 21. mai 2019. 
  11. ^ «apabiz.de - Profil - Gesellschaft für freie Publizistik (GFP)». www.apabiz.de. Besøkt 21. mai 2019.