Anne Wibble

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anne Wibble
Født13. oktober 1943
Stockholm
Død14. mars 2000 (56 år)
Stockholm
Gravlagt Galärvarvskyrkogården (2000–)
Far Bertil Ohlin
Utdannet ved Handelshøyskolen i Stockholm, Stanford University
Beskjeftigelse Politiker, samfunnsøkonom, universitetslærer
Parti Folkpartiet
Nasjonalitet Sverige

Anne Marie Wibble (født Ohlin 13. oktober 1943 i Stockholm, død 14. mars 2000 samme sted) var en svensk samfunnsøkonom og politiker for Folkpartiet. Hun var finansminister fra 1991 til 1994, den første kvinnen i dette embetet i Sverige.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var yngste datter av Bertil Ohlin, økonomen som ble tildelt Nobels minnepris i økonomi i 1977.[1] Da datteren ble født var faren professor ved Handelshøyskolen i Stockholm og medlem av Riksdagen. I 1944 ble han partileder i Folkpartiet, et verv han hadde til 1967. 1944–1945 var han også handelsminister.

Wibble studerte til siviløkonom ved Handelshögskolan i Stockholm og avla civilekonomexamen i 1966.[1] Deretter tok hun mastergrad i økonomi ved Stanford University i USA. I 1973 avla hun lisensiateksamen ved Handelshögskolan i Stockholm.[2]

Før hun reiste til USA, giftet hun seg og tok etternavnet Wibble.[1]

Hun arbeidet noen år ved Handelshögskolan, i landstinget i Stockholms län og var deretter i arbeidsmarkedsdepartementet fra 1980 til 1982.[2] Deretter begynte hun å arbeide for Folkpartiets riksdagsgruppe.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Den politiske karrieren startet lokalt i Täby, der hun satt i kommunestyret fra 1977 til 1985. I 1985 ble hun valgt til Riksdagen. Der engasjerte hun seg i økonomisk politikk og var sentral i forhandlingene som førte til enighet mellom partiene om skattereform.[2]

Da Carl Bildt dannet en borgerlig koalisjonsregjering i 1991, ble Wibble finansminister.[3] Hun var landets første kvinnelige finansminister.[2] Som finansminister måtte hun håndtere valutakrise og økonomiske nedgangstider, omtalt som den verste økonomiske krise i Sverige siden 1930-årene.[1] Hun forhandlet kutt i offentlige utgifter med sosialdemokratene. I hennes periode som finansminister fikk Riksbanken en friere stilling. Hun sto videre bak avregulering av telekommunikasjonssektoren, energiforsyning og samferdsel.[1] Wibble var involvert i Sveriges forhandlinger om medlemskap i Den europeiske union.[1]

Etter at Bildts regjering gikk av i 1994, vendte Wibble tilbake til Riksdagen. Hun forsøkte i 1995 å bli partileder i Folkpartiet etter Bengt Westerberg, men tapte kampen mot Maria Leissner.[2]

I 1997 trakk Wibble seg fra politikken og ble sjeføkonom i Industriförbundet.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Wibble ble i 1998 tildelt H.M. Konungens medalj i 12. størrelse i Serafimerordenens bånd.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Carl B. Hamilton: «Anne Wibble, 1943–2000», i Ronald Findlay, Lars Jonung og Mats Lundahl (red.): Bertil Ohlin: A Centennial Celebration (1899-1999), The MIT Press, 2002, s. xii.
  2. ^ a b c d e f Anders Johnson: «Anne Marie Wibble», Svenskt kvinnobiografiskt lexikon. Lest 13. januar 2019.
  3. ^ «Anne Wibble är död», Aftonbladet, 15. mars 2000. Lest 13. januar 2019.
  4. ^ Sök ordens- och medaljförläningar, kungahuset. Lest 13. januar 2019.