Andreas von Barby

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andreas von Barby
Epitaph Andreas Barbye 1508-1559 Dom Roskilde.jpg
Tegning av epitafen i Roskilde
Født24. juli 1508Rediger på Wikidata
LoburgRediger på Wikidata
Død3. august 1559Rediger på Wikidata (51 år)
RoskildeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Universitetslærer, politiker, juristRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata

Biskop Andreas von Barbys våpen (til venstre) i St. Annen-Museum Lübeck (ca. 1556–1559)

Andreas von Barby (født 24. juli 1508 i Loburg i Tyskland, død 3. august 1559 i Roskilde) var en tysk-dansk kansler og luthersk biskop.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Andreas von Barby var uekte sønn av adelsmannen Nicolaus von Barby til Loburg og Isterlin i Brandenburg, amtmann på Gommern (død 1524, gift 1491 med Elisabeth von der Schulenburg, 1468-1553).

Han studerte rettsvitenskaper i Wittenberg for Hieronymus Schurff. Deretter gikk han i tjeneste som kansler hos danskekongen Christian IIIs svigerfar, hertug Magnus I av Sachsen-Lauenburg.

Den danske konge benyttet ham i 1541 benyttet ham som underhandler med hertugene av Pommern.

Kansler[rediger | rediger kilde]

Ved Melchior Klings formidling ble han året etter den gamle kansler Wolfgang von Utenhofs etterfølger etter å ha tilsagt «i sin Livstid at ville blive boende i Danmark og lade sig bruge i Kancelliet». Det er imidlertid usikkert om Barby noensinne offisielt fikk selve tittelen som tysk kansler, selv om det ikke kan utelukkes at så skjedde sent i 1550-årene. I dommen over Peder Oxe til Nielstrup juni 1558 kalles han tysk kansler, og på samme måte betegnes han av Jacob Bording i likprekenen over Christian III.

De tyske kanslere i Danmark har alltid hatt stor politisk innflydelse, ettersom den utenlandske korrespondanse ble ført gjennom det tyske kanselli, og de hele tiden stod i et mer personligt forhold til kongene enn sine danske kolleger. Andreas von Barby har likesom sin forgjenger i så henseende spilt en ikke ubetydelig rolle; den kloke forsiktighet og tilbakeholdenhet som preger den danske politikk i tidsrommet 1544-59 bærer han sin del av æren for.

Han synes jevnlig å ha stått i opposisjon til sin danske embedsbror Johan Friis, og i enkelte tilfeller vites han å ha gått av med seieren, således i spørsmålet om Danmarks direkte innblanding i den russisk-liflandske strid i 1558. Kong Christian viste ham stor tillit, og på sit dødsleie kalte han både ham og Johan Friis til seg.

Som alle tyske innvandrere har han imidlertid forstått at dra den ytterste fordel av det land i hvis tjeneste han stod. Han ble overøst med forleninger og gunstbevisninger. I 1543 fikk han domprostiet i Roskilde, hvorved han ble en av Universitetets konservatorer, senere domprostiet i Viborg og Sankt Clare Kloster i Roskilde. Kongen overdro ham 1547-48 Favrholm gård og gods, som han senere solgte til Peder Oxe for 17.000 Dlr., og tillike herresetet Selsø, hvorav han fikk tillatelse til å opprette et adelig stamhus for sin brorsønn, Hans von Barby. I 1554 ble han opptatt i den danske adelsstand og fikk senere sete i Rigets Råd.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Det var også ved Christian IIIs innflytelse at han den 20. nov. 1556 ble valgt til biskop i Lybek. Men p.g.a.sin virksomhet i dansk tjeneste var han neppe tilstede i sitt bispedømme.

Død, dårlig ettermæle[rediger | rediger kilde]

Han kunne da også etterlate seg en betydelig formue som tilfalt hans uekte barn og andre slektninger, særlig brorsønnen Hans von Barby, som senere solgte Selsø til Corfitz Ulfeldt.

Men han etterlot seg likeså et dårlig rykte, og en samtidig vet å fortelle om den store glede som hans plutselige dødsfall voldte, og om de tallrike vitnesbyrd om den bitre stemning han hadde vakt mot seg: «Han kom som en Ulv, han levede som en Løve, han døde som en Hund», het det.

Han døde 3. august 1559 og ligger begravet i Roskilde Domkirke, hvor også hans likstein er bevart.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]