Andalusisk arabisk
| Andalusisk arabisk | |||
|---|---|---|---|
| Region | Al-Andalus | ||
| Utdødd | Etter moriscoenes utvisning fra Iberia | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Afroasiatisk Semittisk Vestsemittisk Sentralsemittisk Arabisk Andalusisk arabisk | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-3 | xaa | ||
Andalusisk arabisk (også kalt spansk arabisk) var en variant av arabisk som ble talt av muslimene i Al-Andalus, de regionene på Den iberiske halvøy som var under muslimsk styre. Språket døde ut etter moriscoenes utvisning etter reconquista. Språket brukes fortsatt i andalusisk musikk, og har hatt en viss innflytelse på mozarabisk, spansk, katalansk og marokkansk arabisk.
Andalusisk arabisk spredte seg raskt i Al-Andalus, og var i muntlig bruk i de fleste deler av Al-Andalus mellom det 9. og 15. århundre. Språket hadde høyest antall brukere – mellom 5 og 7 millioner brukere, i det 11. og 12. århundre. Deretter sank bruken av språket gradvis på grunn av de kristnes sakte men sikre gjenerobring av området, men det forble i bruk i enkelte kristenkontrollerte områder helt til den endelige utvisninga av muslimene i begynnelsen av det 17. århundre. I 1567 utga kong Filip II av Spania et kongelig dekret forbød all bruk av arabisk i alle sammenhenger. Moriscoene ble gitt tre år til å lære seg de kristne spanjolenes språk, før de måtte kvitte seg med alt arabiskspråklig materiell.
De eldste bevisene på ytringer på andalusisk arabisk er fra mellom det 10. og det 11. århundre, i isolerte sitater, prosa og strofiske dikt (muwashahat), og så, fra det 11. århundre og utover, i strofiske dialektale dikt og i dialektale ordtaksamlinger. Den siste beviselige bruken av språket er noen forretningsnedtegnelser og et brev skrevet på begynnelsen av det 17. århundre i Valencia.
