Anastasius I (pave)
| Anastasius I Anastasius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Αnastasius ukjent Roma, Det romerske keiserriket  | ||
| Død | 19. desember 401 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Geistlig, katolsk prest, skribent[1] |
||
| Embete | |||
| Barn | Innocens I |
||
| Gravlagt | Pontians katakomber |
||
| Dåpsnavn | Anastasius | ||
| Valgt | 399 | ||
| Innsatt | 27. november 399 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | etter sin død | ||
| Festdag | 19. desember | ||
| Forgjenger | Siricius | ||
| Etterfølger | Innocent I | ||
Se også liste over paver | |||
Anastasius I var pave fra 27. november 399 til sin død 19. desember 401.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var ifølge sin biografi i Liber Pontificalis fra Roma og sønn av en mann som het Maximus.
Pave[rediger | rediger kilde]
Han tok avstand fra skriftene til kirkefaderen Origenes fra Alexandria etter at disse var blitt oversatt til latin. Dette ble nok fremskyndet av at han våren 400 fikk et brev fra patriarken av Alexandria, Theofilos, som beklaget seg over alt det onde Origenes' skrifter skulle ha ført med seg. Videre var disse også fordømt i Egypt. Anastasius innkalte da til en synode som fordømte Origenes' skrifter. Like etter sluttet også keiseren seg til dette vedtaket.Som sin forgjenger pave Siricius gjorde Anastasius mye for å oppretholde et godt forhold til biskopen i Thessalonika, slik at prefekturet Illyria ble værende under den romerske kirkes innflytelse. Pave Anastasius brevvekslet også med biskopene i Nord-Afrika. De ønsket tillatelse til å gi donatistiske geistlige adgang til embeder, ettersom det var mangel på prester, men dette fikk ikke støtte fra paven. Anastasius innførte forbud mot at personer med kroppslig lyte fikk tre inn i geistligheten, og dessuten ordningen med at menigheten under gudstjenesten skulle stå oppreist under opplesningen av evangeliet.
Anastasius ble begravd i Roma på den pontiske kirkegården[2] ved Via Portuensis[3] tilsvarende det som i dag kalles Via Campana.[4] Blant hans venner var Paulinus av Nola, Augustin og Hieronymus, som omtalte ham som en meget hellig mann, sterk i troen, men rik i sin fattigdom. Hieronymus nevner også at Anastasius var far til sin etterfølger på pavestolen, Innocens I.[5]
Pave Anastasius' relikvier ble i 846 - sammen med etterfølgeren Innocens' - fraktet til Gandersheim av Liudolf av Sachsen og hans kone Oda,[6] og lagt i krypten i stiftskirken der.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «ANASTASIUS I.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 157.
- Kelly, J.N.D., The Oxford Dictionary of Popes. Oxford University Press, Oxford, 1986. ISBN 0-19-213964-9.
- Oppslag om Anastasius i "Catholic Encyclopedia" (1907) hos Newadvent.org
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kelly, side 37
- ^ https://pleiades.stoa.org/places/303999556
- ^ https://www.comune.roma.it/web-resources/cms/documents/Scheda_Campana_.pdf
- ^ http://www.catholic365.com/article/5448/pope-saint-anastasius.html
- ^ [1] Rachel Fulton Brown og Bruce W. Holsinger: History in the comic mode s. 295
 |
Forgjenger: Siricius |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Innocent I |