Anamorfose

Andrea Pozzos takmaleri i St. Ignazio-kirken i Roma viser et mylder av skikkelser og oppadstrebende søyler. Disse er formet som en anamorfose på et flatt tak, det vil si med et perspektiv som må sees fra et bestemt punkt for at betrakteren skal oppnå den riktige illusjonen.

En anamorfose er en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv, især et bilde som er formet slik at det blir forståelig bare når det blir betraktet på en spesiell måte eller fra et bestemt punkt.

Eksempler på anamorfoser i kunsthistorien

Leonardos øye av den italienske kunstneren Leonardo da Vinci fra 1485 er det første kjente eksempelet på anamorfose.

I det 17. århundre, brukte barokke trompe l'oeil veggmalerier ofte denne teknikken for å kombinere faktiske arkitektoniske elementer med en illusjon. Når man står foran kunstverket på et spesifikt sted glir arkitekturen inn i maleriet. Hans Holbein den yngre er velkjent for å inkorporere denne typen anamorfe triks i sine malerier.

Domen og hvelvingen til St. Ignazio kirke i Roma, malt av Andrea Pozzo, representerte høydepunktet for illusjonen. På grunn av klager over utestengt lys av nabo-munker ble Pozzo hyret til å male insiden av en dom i stedet for å konstruere en, men fordi den var flat var det bare ett sted hvor illusjon var perfekt og domen så ekte ut.

Et annet eksempel på anamorfose er krittmaleriene på fortau laget av Kurt Wenner og Julian Beever hvor krittmalingen, asfalten og de arkitektoniske omgivelsene alle blir del av en illusjon.

I andre anamorfoser, blir et anamorfoskop (et kjegleformet eller sylindrisk speil) plassert på tegningen eller maleriet for å forvandle et flatt forvrengt bilde om til et tredimensjonalt bilde som kan bli sett fra mange vinkler. Det forvrengte bildet blir malt på en plan overflate rundt speilet. Ved å kun se inn i speilet ser bildet ikke forvrengt ut. I det 17. og 18. århundre gjorde denne anamorfoseteknikken det mulig å vise karikaturer, erotiske og skatologiske scener og trolldomsscener for et diskré publikum. Anamorfoskopet ble oppfunnet i Kina og brakt til Italia i det 16. århundre, omtrent på den tiden som renessanseartister som Leonardo de Vinci lærte seg å mestre 3-D og oppdaget skråblikksanamorfose.

IMAX, Cinemascope og andre anamorfiske bredformater bruker anamorfose for å projisere et omkretsende bilde fra en flat, todimensjonal film.

• 
  Hans Holbein den yngres dobbeltportrett Ambassadørene fra 1533 inneholder også en sterkt fortegnet eller anamorfisk hodeskalle.
• 
  Den anamorfiske hodeskallen sett i forkortning fra siden.
• 
  Anamorfose av en stol sett i et sylinderformet speil.

Se også

• Anamorfisk bredformat
• Optisk illusjon
• Trompe-l’œil

Eksterne lenker

• (en) What is Anamorphosis?; tiscali.co.uk
• (fr) L’anamorphose; peinturemurale.com