Amicus curiae
En amicus curiae (bokstavelig, venn av retten; flertall, amici curiae) er en som ikke er en part i en sak og ikke har noen forbindelse til noen av partene, men som assisterer retten ved å tilby informasjon som er relevant for saken.[1] Avgjørelsen om informasjonen skal tas med ligger til retten å bestemme. Uttrykket amicus curiae er latin
I norsk rett er det ingen generell adgang til å opptre som amicus curiae, hovedregelen er at det bare er partene som kan foreta prosesshandlinger. Partshjelpsordningen er et generelt unntak der partshjelperen kan foreta enkelte prosesshandlinger til fordel for en part.[2] Tvisteloven § 15-8 gir stiftelser, foreninger og offentlige organer mulighet til å fremme skriftlige[1] innlegg som belyser almenne interesser som en rettssak reiser. Det er opp til domstolen å vurdere om innlegget skal legges til grunn i sakens avgjørelsesgrunnlag jf. lovens § 15-8(2).[3] Denne bestemmelsen gir ellers ingen rettigheter for den som avgir et slikt skriftlig innlegg.[1]
USAs høyesterett tillater utstrakt deltakelse av amicus curiae og omfanget har økt siden andre verdenskrig. Opprinnelig var dette en måte for domstolen å få tilført relevant og nøytral informasjon, og har senere utviklet seg til en betydelig påvirkningsaktivitet.[4][5][6] Amicus curiae er kjent fra USAs høyesterett siden 1812.[7]
Amicus er kjent fra romerretten og har forekommet i begrenset antall i franske domstoler. Amicus var opprinnelig en upartisk tilskuer som på eget initiativ fremmet forslag, fakta eller juridiske betraktninger til domstolen.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Erik Eldjarn (1. april 2016). «Amicus curiae - retten til å inngi prosesskriv uten å være part i saken». Besøkt 22. februar 2017.
- ^ Eldjarn, Erik (3. oktober 2016). «Amicus curiae - retten til å inngi prosesskriv uten å være part i saken». Jussens Venner. 4 (norsk). 51: 169–188. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/issn.1504-3126-2016-04-01. Besøkt 26. juni 2023.
- ^ «Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) - Kapittel 15. Forening av krav og søksmål. Partshjelp - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 31. august 2022.
- ^ Collins, Paul M. (2007). «Lobbyists before the U.S. Supreme Court: Investigating the Influence of Amicus Curiae Briefs». Political Research Quarterly. 1 (engelsk). 60: 55–70. ISSN 1065-9129. doi:10.1177/1065912906298535. Besøkt 26. juni 2023. «Despite the fact that amicus curiae participation is the most common method of interest group activity in the judicial arena, there is little consensus as to whether this means of participation influences the decision making of the U.S. Supreme Court. To redress this state of affairs, this research investigates the affect of amicus briefs on the ideological direction of the Court's decisions, with particular attention given to theoretical and methodological issues that have gone unexplored in previous studies. Analyzing group influence during the 1946 to 1995 terms, the results provide particularly robust evidence that pressure groups are effective in shaping the Court's policy outputs.»
- ^ Caldeira, Gregory A.; Wright, John R. (1990). «Amici Curiae before the Supreme Court: Who Participates, When, and How Much?». The Journal of Politics. 3 (engelsk). 52: 782–806. ISSN 0022-3816. doi:10.2307/2131827. Besøkt 26. juni 2023.
- ^ Collins, Paul M. (2004). «Friends of the Court: Examining the Influence of Amicus Curiae Participation in U.S. Supreme Court Litigation». Law Society Review. 4 (engelsk). 38: 807–832. ISSN 0023-9216. doi:10.1111/j.0023-9216.2004.00067.x. Besøkt 26. juni 2023. «Though Supreme Court Rule 37 contains explicit guidelines regarding amicus curiae participation on the merits, in practice, the Court allows for essentially unlimited participation. Private amici, such as interest groups, must obtain permission from both of the parties to litigation to participate, which is often granted. .... Unlike private amici, representatives of federal and state governments are not required to obtain permission from the parties to file amicus briefs. On rare occasions, the Court may request the participation of an amicus, usually the Solicitor General or an administrative agency of the federal government; such invitations are almost always accepted»
- ^ a b Angell, Ernest (1967). «The Amicus Curiae American Development of English Institutions». International and Comparative Law Quarterly. 4 (engelsk). 16: 1017–1044. ISSN 0020-5893. doi:10.1093/iclqaj/16.4.1017. Besøkt 26. juni 2023.