Alfred de Vigny

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alfred de Vigny
Félix Nadar 1820-1910 Alfred de Vigny.jpg
Født27. mars 1797
Loches
Død17. september 1863 (66 år)
Paris
GravlagtCimetière de Montmartre
Yrke
6 oppføringer
Skribent, dramatiker, poet, romanforfatter, dagbokskriver, oversetter
NasjonalitetFrankrike
Språkfransk
Medlem avAcadémie française

Alfred de Vigny, 1832

Alfred Victor de Vigny (født 27. mars 1797 i Loches i Indre-et-Loire i Touraine i Frankrike, død 17. september 1863 i Paris) var en fransk greve, romanforfatter, dramaforfatter og poet. De Vignys forfatterskap knyttes til romantikken, og til liv såvel som til sine verk ble han et bilde på den romantiske misantropen som hadde resignert overfor livets umuligheter.[trenger referanse] Som forfatter innførte han den historiske roman til Frankrike, og skrev om slagfeltets møde og besvær. Han var medlem av Det franske akademi.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Alfred de Vigny tilhørte en gammel aristokratisk offisersslekt. Faren hadde deltatt i Syvårskrigen, og moren, påvirket av Rousseau, tok selv hånd om hans tidlige utdannelse. Den franske revolusjon forandret familiens kår. Napoleons seirer og familietradisjonene førte ham til militærtjeneste, og da Ludvig XVIII av Frankrike ble konge ble de Vigny, 16 år gammel, i 1814 underløytnant ved de røde gendarmer, et kompani för aristokrater, Maison du Roi.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Men etter Napoleon var det slutt med de store kriger, og de Vigny tapte snart alt håp om å vinne ære på slagmarken. I stedet ble litteraturen det som upptok hans tanker, og i 1822 utgav han en liten samling dikt, Poèmes, som ikke vakte noen oppmerksomhet. Til samme tid skrev han sine begge mesterverk Moïse og Eloa, som likesom Le déluge først ble utgitt i Poèmes antiques et modernes (1826). I Poèmes antiques et modernes er det tydelige ansatser til svar på teodicéproblemet.[trenger referanse]

I 1823 marsjerte han med sitt regiment for å delta i Frankrikes invasjon i Spania, men ble plassert i reserven på den pyreneiske grense og kom således ikke heller denne gang til å vinne noen krigersk ære. For å trøste seg besang han Rolands død i det vakre dikt Le cor og skrev i Walter Scotts manér den historiske roman Cinq-Mars ou une conjuration sous Louis XIII (1826), som fikk strålende mottakelse.[trenger referanse] Den bygde på hendelsene rundt Henri Coiffier de Ruzé d'Effiat. Dette var den første historiske roman i Frankrike.[trenger referanse]

Trett av garnisonslivet tok kaptein de Vigny i 1828 avskjed fra krigstjenesten og inngikk samme år ekteskap med Lydia Bunbury, en engelsk dame av fornem familie og stor skjønnhet. Han hadde rett før vært forelsket i en Delphine Gay, som siden giftet seg med aviskongen Girardin og til hvem de Vigny 20 år senere dedikerte det vakre dikt Páleur. Ekteskapet med Lydia ble ikke direkte ulykkelig, skjønt de Vigny var utro.[trenger referanse]

Likesom de Vigny i sin lyrikk er en av forgjengerne til gennombruddet for romantiken, så er han også en av de første som i dramaet bryter med pseudoklassisitetens regler og slutter av til William Shakespeare.[trenger referanse] I 1829 spilte man på Théàtre francais de Vignys oversettelse av Shakespeares Othello ou le more de Venice, som for sin tid utmerket seg ved sin djerve realistiske stil.[trenger referanse] Han oversatte også andre verk av Shakespeare. Den ble fulgt av originalstykket La Maréchale d'Ancre (oppført på Odéon 1831), som behandlet et historisk emne fra 1600-tallet med en for de Vigny karakteristisk fatalistisk oppfatning,[trenger referanse] og dramaet Quitte pour la peur (oppført 1833 på Parisoperaen) i 1700-tallets stil.

Sin største teatersuksess fikk han først med dramaet Chatterton (1835), basert på Thomas Chattertons liv. Det gir uttrykk for romantikkens og særlig de Vignys oppfatning av skalden som en miskjent martyr.[trenger referanse] Suksessen var umåtelig og stykket fremkalte en selvmordsepidemi likesom «Werther» i sin tid.[trenger referanse] Emnet tok de Vigny fra det verk han kort før hadde utgitt, Consultations du docleur Noir: Stello ou les dìables bleus (1832), en bok, halvt i Sternes, halvt i Diderots manér, full av bitterhet.[trenger referanse] I denne stund overstrålte de Vignys rykte Victor Hugos, som bare langsomt slo gjennom, men dette ble snart annerledes, ettersom de Vignys forfatterskap plutselig syntes å opphøre.[trenger referanse]

Med unntak av de tre fortellingene Servitude et grandeur militaires (1835), Le mort du loup (1843) og noen dikt, som Le mont des Oliriers og La Maison du berger, som med lange mellomrom ble synlige i «Revue des deux mondes», utgav de Vigny ingenting i de siste 29 år av sitt liv. Hans gamle romantiske venner, som Victor Hugo og Sainte-Beuve, som tidlig hadde overøst hem med lovord, trakk seg unna.[trenger referanse] Den sistnevnte karakteriserte ham som en «skjønn engel som hadde drukket eddik», men myntet også uttrykket elfenbenstårn for de Vignys levned på eldre dager.[trenger referanse]

I Det franske akademi ble de Vigny opptatt i 1846, og hans inntredelsestale, som utgjorde et forsvar för romantikken, ble hans siste offentlige handling.

Han trakk seg tilbake fra verden og levde de siste 25 leveår i ensomhet på sitt gods. Muligens hadde denne frivillige skilsmisse fra verden blitt fremkalt av hans forhold til den vakre og fremstående skuespillerinne Marie Dorval som han ble kjent med under prøvene til Chatterton der hun spilte Kittys rolle.[trenger referanse] Men de var alt for forskjellige. Marie Dorval gikk fort lei, og bedro ham med andre. Den store smerte som denne kjærlighetshistorie beredte ham, inspirerte ham til diktet La colère de Samson.[trenger referanse]

Han forsøkte seg på en politisk karriere etter februarrevolusjonen i 1848, men mislyktes.

Hans tiltagende pessimisme, frukten av hans filosofiske grubling, bidro også til å nedsenke ham i en «hellig ensomhet» på hans slott Charente, og dermed til i liv og dikt gi uttrykk for le mal du siècle.[trenger referanse] Hans misantropi inneholdt ingen selvmedlidenhet, men var et resultat av en rasjonelt betinget oppgitthet overfor naturens sterkere kraft, et slags soldatens underkastelse under naturlovene.[trenger referanse] De siste år av livet ble formørket ytterligere av kreft.

Først etter hans død oppdaget man at under disse lange tause år hadde hans tanker nådd høydepunktet av dyp og modning.[trenger referanse] Året etter hans død utkom hans mesterverk, Les Destinées (1864), og av hans dagbok, skrevet i løpet av 40 år, utgav hans venn og testamentseksekutør Louis Ratisbonne korte fragmenter under tittelen Journal d'un poète, som spredte lys over hans intimeste liv og i meget gav et nytt bilde av skalden.[trenger referanse]

Vurdering[rediger | rediger kilde]

De Vigny, så ekte en romantiker han enn er, skiller seg i flere henseender fra sine samtidige skaldebrødre.[trenger referanse] Hans språk er enklere og renere, mer avmålt, men savner ikke farge eller linjer.[trenger referanse] Men som kunstner er han ujevn, og som versesmed har han ikke Victor Hugos uuttømmlige ordrikdom og virtuositet.[trenger referanse] Derfor når ikke mange av hans dikt fullendelsen, men de utmerkes ved tankenes kraft og en enkel og høytidelig majestet som minner om Bibelens uttrykksvis.[trenger referanse]

I sine tidige dikt står han André Chénier nær og har så vesentlig blitt influert av Lord Byron.[trenger referanse] Han er den første som fant formen for romantikkens nye lyrikk, tidligere enn både Lamartine og Victor Hugo; og han er også den første som i Frankrike skapte tankelyrikken eller, som han selv sier i sine dikt, «iscenesatte en filosofisk tanke i en episk eller dramatisk form»; hans tittel til Les Destinées var egentlig Poèmes philosophiques.[trenger referanse] Ingen har i fransk litteratur overtruffet ham i dybde eller klarhet i denne diktform.[trenger referanse] Hans tanker har større omfang og sammenhang enn Hugos.[trenger referanse]

Hans verdensoppfatning er pessimistisk, men ikke lenger personlig som Chateaubriands eller Byrons.[trenger referanse] Den løfter seg til en almenmenneskelig verdensbetraktning som ikke savner berøringspunkter med Lucretius'.[trenger referanse] Det er geniets lodd å leve uforstått av en materialistisk verden, kvinnen er en Delila, naturen er likegyldig, og Gud er stum overfor menneskenes sorger.[trenger referanse] Det høyeste for mennesket er å bære sine lidelser med stoiskt tålmodighet og å ha medynk med sine like.[trenger referanse]

De Vigny påvirket Hugo under hans tidligere år og har ikke vært utrn innflytelse på Alfred de Musset og Baudelaire.[trenger referanse] Under midten av 1800-tallet var han temmelig bortglemt, men ble siden atter ijgen høyt skattet, og etterlot seg spor både i Parnasskolens (Sully-Prud-homme) og symbolismens diktning.[trenger referanse]

Bibliografi (ufullstendig)[rediger | rediger kilde]

  • Le Bal (1820)
  • Poèmes (1822)
  • Éloa, ou La sœur des anges (1824)
  • Poèmes antiques et modernes (1826)
  • Cinq-Mars (1826)
  • La maréchale d'Ancre (1831)
  • Stello (1832)
  • Quitte pour la peur (1833)
  • Servitude et grandeur militaires (1835)
  • Chatterton (1835)
  • Les Destinées (1864)
  • Journal d'un poète (1867)
  • Œuvres complètes (1883-1885)
  • Daphné (1912)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Epoker och diktare 2, red. Lennart Breitholtz, Stockholm 1972
  • Litteraturhandboken: Författarlexikon och litteraturöversikter, Stockholm 1984
  • Bengt Olsson och Ingemar Algulin, Litteraturens historia i världen, Stockholm 1993