Aleksandr Ginsburg
| Aleksandr Ginsburg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. nov. 1936[1][2] Moskva | ||
| Død | 19. juli 2002[1][3][2][4] (65 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, lyriker, menneskerettsaktivist, skribent, forlegger, dissident | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[5] Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Ginsburg | ||
Aleksandr (Alik) Ilitsj Ginsburg (russisk: Александр Ильич Гинзбург) (1936–2002) var en russisk journalist, poet, menneskerettighetsaktivist og dissident.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Aleksandr Ginsburgs far, Sergej Sergejevitsj Tsjisjov, som var fra den russiske landadel, hadde studert arkitektur i 1930-årene som sovjetisk student under Le Corbusier i Frankrike; i 1936 ble han arrestert under den store terror og i 1937 døde han i varetektsfengsel.[6] Hans mor, Ljudmila Iljinitsjna Ginsburg, hadde handelsutdannelse og arbeidet i planavdelingen i et forretningsforetak. Aleksander vokste opp uten søsken.[7] Moren sørget for at hennes etternavn ble påført hans fødselsattest.
Han gikk på Moskvas skole nr. 12, som hadde mange elever fra sovjetiske kadre fra Huset ved elvebredden og barn fra beboere av Forfatternes hus.
I 1952 begynte han en karriere som skuespiller. Et av hans første arbeidssteder var Ungdomsteateret i Novosibirsk i Sibir. Der begynte han også med regiarbeid.[8]
I 1956 begynte han å studerte journalistikk på Statsuniversitetet i Moskva, men ble utvist i 1960 og dømt til to års opphold i arbeidsleir for politisk dissidentaktivitet.[9]
Dissident
[rediger | rediger kilde]I 1959 startet Ginsburg samizdat-magasinet Sintaksis.[10] I sin virksomhet stod Ginsburg for en ikkevoldslinje. Han ville sette søkelyset på brudd på menneskerettighetene i Sovjet og presse regjeringen til å følge sine egne lover. Han gjorde en innsats for å få sine egne skrifter smuglet ut til omverdenen og øke det ytre presset på regimet.
Han ble tre ganger dømt til straff i arbeidsleirer: i 1960 til to år, i 1968 til fem år, og i 1978 til åtte år.[9] I april 1979 ble han og fire andre leirfanger (Eduard Kuznetsov, Mark Dymshits, Valentin Moroz og Georgij Vins og deres familier), utvekslet mot to sovjetiske borgere som var blitt dømt for spionasje i USA, fratatt det sovjetiske borgerskapet og utvist.[9]
Eksil
[rediger | rediger kilde]Etter et og et halvt år i USA flyttet han med sin familie sommeren 1980 til Paris. Der overtok han ledelsen av det russiske kultursentrum og var aktiv som journalist, først og fremst i emigranttidsskriftet Russkaja Mysl («Den russiske tanke»), og som lobbyist for den sovjetiske dissidentbevegelsen.[10]
Ginsburg kommenterte fra Paris etter Sovjetunionens sammenbrudd menneskerettssituasjonen i hjemlandet, og var kritisk til det som skjedde i Tsjetsjenia. Han tvilte på at Russland ville utvikle seg i demokratisk-liberal retning.
Etter 18 års anstrengelser fikk han til slutt fransk statsborgerskap i 1998.[9]
Han var gift med Irina og de hadde to biologiske sønner og en adoptivsønn.[9]
Han er begravd i den russiske kirkegården Sainte-Geneviève-des-Bois sør for Paris.[10]
Verker i utvalg
[rediger | rediger kilde]- The White Book
- The Trial of the Four
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Alexander Ginsburg, Munzinger IBA 00000014938, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Alexander Ginzburg, SNAC Ark-ID w6xk9bd0, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Aleksandr Ilʹič Ginzburg, BNF-ID 134845279[Hentet fra Wikidata]
- ^ timenote.info[Hentet fra Wikidata]
- ^ en.wikipedia.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Angaben Ginsburgs über seinen Vater in: Zeugenschaft aus dem GULag (Regie: Laurène L'Allinec), Teil 1, 1:44 Min. bis 4:30 Min., Ausstrahlung auf ARTE am 7. Dezember 2011.
- ^ Angaben Ginsburgs über seine Mutter und seine Familiensituation in: Zeugenschaft aus dem GULag (Regie: Laurène L'Allinec), Teil 1, 4:31 Min. bis 7:12 Min., Ausstrahlung auf ARTE am 7. Dezember 2011. Zu den Eltern siehe ferner den Nachruf zu Alexander Ginsburg im Magazin Kontinent, 2002, Nr. 113 (Abruf am 12. Dezember 2011). Siehe ferner Eintrag über Alexander Ginsburg im Munzinger-Archiv, Stand: 14. Dezember 2011.
- ^ Angaben Ginsburgs über seine Schul- und Theaterzeit in: Zeugenschaft aus dem GULag (Regie: Laurène L'Allinec), Teil 1, 7:28 Min. bis 9:40 Min., Ausstrahlung auf ARTE am 7. Dezember 2011. Siehe ferner Eintrag über Alexander Ginsburg im Munzinger-Archiv, Stand: 14. Dezember 2011.
- ^ a b c d e «Alexander Ginsburg» (på engelsk). 21. juli 2002. ISSN 0307-1235. Besøkt 29. oktober 2019.
- ^ a b c «A. Ginzburg, 65; Poet, Soviet Self-Publisher Rallied Dissidents». Los Angeles Times (på engelsk). 20. juli 2002. Besøkt 14. mars 2020.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Alexander Ginzburg and the Resistance to Totalitarian Evil, Then and Now, et intervju fra 2002 med Eduard Kuznetsov, Vladimir Bukovsky og Yuri Yarim-Agaev