Alberto Giacometti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alberto Giacometti
Alberto-Giacometti,-etching-(author-Jan-Hladík-2002).jpg
Født10. okt. 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Borgonovo[2][5]Rediger på Wikidata
Død11. jan. 1966[2][6][7]Rediger på Wikidata (64 år)
Chur[8][2][5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Billedhugger[9][6], kunstmaler[9], skribent, designer[9], smykkedesigner[9][10], grafiker[9], grafiker[6], tegner[11][6]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Académie de la Grande ChaumièreRediger på Wikidata
Ektefelle Annette ArmRediger på Wikidata
Far Giovanni GiacomettiRediger på Wikidata
Mor Annetta GiacomettiRediger på Wikidata
Søsken Diego Giacometti[12], Bruno Giacometti[12]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Sveits, FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt BorgonovoRediger på Wikidata

Alberto Giacometti (født 10. oktober 1901, død 11. januar 1966) var en sveitsisk billedhugger, maler, tegner og grafiker. Han regnes blant de toneangivende europeiske kunstnere i den 20. århundre, og har inspirert mange billedhuggere.

Han var utdannet i Genève og i Italia, og bodde fra 1922 i Paris. Her hadde han omgang med kunstnere som Joan Miró, Max Ernst, Pablo Picasso og Balthus, og forfattere som Samuel Beckett, Jean-Paul Sartre, Paul Eluard and André Breton. Giacometti skrev og tegnet for Bretons tidsskrift Le Surréalisme au Service de la Révolution.

Kunstnerisk arbeidet han seg gjennom afrikansk kunst, kubisme og surrealisme inntil han i 1935 ble ekskludert fra surrealistbevegelsen fordi han brukte levende modeller.

I perioden etter 1935 utviklet han de karakteristiske tynne, utstrakte menneske-skulpturene som han er mest kjent for. Dette var motivert av et ønske om å se hvor langt han kunne gå i å fjerne leiren, samtidig som skulpturene fortsatt skulle ligne på mennesker. De forenklede figurene ble langstrakte og tynne, samtidig som de er skisseaktig grove og uten detaljer. Det viktigste for ham var å gjengi inntrykket av et menneske, ikke billedlikheten.

Giacometti laget ofte grupper av skulpturer som står ensomme sammen. Skulpturene kan sees som et uttrykk for menneskets isolasjon og ensomhet. Mange mente at de lange, magre figurene lignet på fangene i konsentrasjonsleirene under den 2. verdenskrig.[1]

Laquote.svgJeg har alltid vært følsom for hvor skjøre levende vesener er, som om det krever mye av dem bare å kunne stå på sine egne ben.... Jeg vil aldri lykkes med å vise i et portrett hvor mye kraft der er inne i et hode....bare å være i live krever så mye viljestyrke, så mye energiRaquote.svg

Alberto Giacometti[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d data.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Benezit Dictionary of Artists, «Alberto Giacometti», Benezit-ID B00073345[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ RKDartists, «Alberto Giacometti», RKD kunstner-ID 31399[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b vocab.getty.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 10318, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n80032247, besøkt 27. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e Artnet, Artnet artist ID alberto-giacometti[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ hedendaagsesieraden.nl, hedendaagsesieraden.nl, verkets språk nederlandsk, besøkt 8. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Zonder titel [Studies op een omslag van Les Temps Modernes]», besøkt 7. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Union List of Artist Names, ULAN 500118871, utgitt 5. mars 2021, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alberto Giacometti, Nicolas de Stael – en sårbar balanse. Astrup Fearnley museet for moderne kunst, 1997. (Utstillingskatalog
  • Rostad, Aase. «Alberto Giacometti, en ny måte å se på». I: Kunst for alle, nr 6, 2001
  • Stueland, Espen. Aero, essays. Tiden forlag, 2000
  • Holm, Arne E. «Form, et forsøk på grammatikk». I: Bonytt, nr 6, 1951. (Om: Giacometti; Picasso; Belling, Rudolf; Hepworth, Barbara)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]