Ahmad Samani
| Ahmad Samani | |||
|---|---|---|---|
| Død | 12. jan. 914 | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Far | Ismail Samani | ||
| Barn | Nasr II | ||
Ahmad ibn Ismail eller Ahmad II (død 24. januar 914 i nærheten av Bukhara)[1] var amir av samanidene (907–914). Han var sønn av Ismail Samani, og kjent som «Amir martyren».[2]
Hans herskermakt strakk seg ut over store deler av det som i dag er de moderne stater Iran, Afghanistan, Usbekistan, Turkmenistan, Tadjikistan og Kirgisistan.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Guvernør i Gurgan[rediger | rediger kilde]
Ahmad nevnes først tidlig på 900-tallet, da han ble utnevnt til guvernør av Gurgan. Men Ahmad ble snart fjernet fra posten fordi han unnlot å gå til krig mot justanidene i fjellregionen Dailam.[3]
Amir (emir)[rediger | rediger kilde]
Ahmad ble amir etter at faren døde sent i 907. Noe tid etter dette ble han tilerkjent Sistan, hjertet i saffaridenes velde, av kalif al-Muqtadir. Saffaridenes interne stridigheter gjorde det hele meget lettere. Ahmads hær rrykket fram fra Farah til Bust, der de møtte liten motstand. Samtidig mottok Ahmads turkiske general Simjur al-Dawati Zarangs kapitulasjon fra al-Mu'addal. Da erobringen av saffaridenes land var fullført (911) utnevnte Ahmad sin nevø Abu Salih Mansur til governør for Sistan det påfølgende år. Samanidene fanget også en opprører mot kalifatet, Sebük-eri, og sendte ham til Bagdad.
Mansurs trykkende skattepolitikk utløste et opprør i Sistan innet ett år etter hans utnevnelse. Garnisonen i Zaranj ble ødelagt, og Abu Salih Mansur tatt til fange. Saffariden Amr ibn Ya'qub ble innsatt, først som marionette for opprørslederen, så som autonom amir. Men en samanidehær under Husain ibn 'Ali Marvarrudhi gjenopprettet kontroll over regionen. 'Amr ble sendt til Samarkand; de andre opprørslederne ble drept.
Simjur al-Dawati ble så innsatt som guvernør i Sistan.
Død[rediger | rediger kilde]
Men Tabaristan og Gurgan reiste seg også mot samanidestyret, og Ahmad ble drept før han han rakk å foreta seg noe mot dem. Han ble halshogd mens han lå og sov i sitt telt nær Bukhara av noen av sine slaver den 24. januar 914.
Etterpå ble hans døde kropp bragt til Bukhara og gravlagt i Naukanda. Noen av de slaver som hadde drept amiren ble fanget inn og henrettet, andre klarte å flykte til Turkestan. Han fikk så tilnavnet «Amir martyren»'.[4]
Ahmad kan ha bidratt til at han ble så upopulær blant sine undersåtter ved sin beslutning å endre hoffets språk fra persisk til arabisk; denne ordren ble snart etter trukket tilbake.
Han ble etterfulgt av sin unge sønn Nasr II.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tabaqat-i Nasiri av Minhaj-i-Siraj, s. 104, Lahore Sangmil Publications 2004
- ^ Abu Sa'id 'Abd al-Hayy Gardizi: The Ornament of Histories: A History of the Eastern Islamic Lands AD 650–1041, edited and transl. C.E.Bosworth, (I.B. Tauris, 2011), 56.
- ^ Abu Sa'id 'Abd al-Hayy Gardizi: The Ornament of Histories: A History of the Eastern Islamic Lands AD 650–1041, 54.
- ^ Abu Sa'id 'Abd al-Hayy Gardizi: The Ornament of Histories: A History of the Eastern Islamic Lands AD 650–1041, 56.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Frye, R.N. (1975). «The Sāmānids». The Cambridge History of Iran, Volume 4: From the Arab Invasion to the Saljuqs. Cambridge: Cambridge University Press. s. 136–161. ISBN 0-521-20093-8.
- Bosworth, C. E. (2011). The Ornament of Histories: A History of the Eastern Islamic Lands AD 650–1041: The Persian Text of Abu Sa'id 'Abd Al-Hayy Gardizi. I.B.Tauris. s. 1–169. ISBN 978-1-84885-353-9.