Al-Muqtadir
| Al-Muqtadir | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. nov. 895 Bagdad | ||
| Død | 31. okt. 932 (36 år) Bagdad | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, kalif | ||
| Embete |
| ||
| Far | Al-Mu'tadid | ||
| Mor | Shaghab | ||
| Søsken | Al-Muktafi Al-Qahir | ||
| Barn | Ar-Radi Al-Muttaqi Al-Muti Ishaq ibn al-Muqtadir | ||
| Nasjonalitet | Abbasidene | ||
al-Muqtadir (arabisk: أبو الفضل المقتدر بالله جعفر بن أحمد المعتضد ; Abū l-Faḍl al-Muqtadir bi-'llāh Ǧaʿfar b. Aḥmad al-Muʿtaḍid; født 14. november 895; død 31. oktober 932 i Mosul) var abbasidenes 18. kalif (908–932).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Den fremtidige al-Muqtadir var sin fars kalifen (regj. 892–902) Al-Mu'tadids annen sønn. Hans mor var en gresk bysantinsk slavinne-konkubine, Shaghab. Al-Mu'tadid var sønn av al-Muwaffaq, en abbasideprins som skulle bli kalifatets viktigste miliære kommandant, og som var dets de facto regent, under broren al-Mu'tamids regjeringstid. Al-Muwaffaqs makt var i høy grad avhengig av ghilmānstyrkene. Dette var de utenlandsfødte profesjonelle slavesoldater som på denne tiden utgjorde ryggraden i den abbasidiske hær. Ghilmānerne var svært sterke og dyktige militært sett, men de var også meget kostbare i drift, en potentiell oplitisk risikofaktor, idet det som var viktigst for dem var deres soldatlønn. De hadde heller ingen problemer med å styrte noen vesir eller til og med noen kalif for å sikre sine mål, noe som hadde vist seg under anarkiet i Samarra (861–870), da fem kalifer fulgte på hverandre i rask rekkefølge.
Kalif (908)[rediger | rediger kilde]
Med Abu l-Fadl Gafar ibn al-Mutadid al-Muqtadir som ny kalif, en av Al-Mu'tadids sønner, begynte den raske indre oppløsning av kalifatet. Kort etter at han tiltrådte som kalif måtte han sette seg til verge mot et opprør mot hans myndighet sin hans fetter Ibn al-Mutazz satte i gang. Han klarte seg, takket være evnukken al-Munis al-Muzaffar, som reddet ham.
Al-Muqtadir forsømte sine herskerplikter slik at nødvendige beslutninger ikke ble truffet. Han lot utveksle den ene vesiren etter det andre - på kort tid var det slik i alt 13 vesirer, og slik ble kontinuiteten og styringskraften alvorlig svekket. Selv levde han meget sløsaktig, et et hoff som ble preget av sus og dus. Dette skadet abbasidenes anseelse betraktelig. Den faktiske makt og myndighet gled over til evnukken al-Munis (908–933); han kontrollerte både de militære styrker og regjeringen. Men han klarte da å opprettholde forvaltningen noenlunde intakt.
Etter at kalifen allerede hadde mistet størsteparten av sin politiske makt, begynte også abbasidekalifens religiøse myndighet å forvitre. Etter aghlabidenes fall (909) overtok i Ifrīqiya (omtrent det som senere skulle bli Tunisia) de ismailittiske fatimidenes dynasti herredømmet. Deres hersker gjorde krav på kaliftittelen og arbeidet aktivt for å styrte abbasidene fra makten. Umayyadene i Córdoba, som i 929 fulgte fatimidenes eksempel og utropte sitt eget kalifat, resppresenterte imidlertid ingen trussel mot abbasidene.
Under al-Muqtadir herskerperiode gikk volgabulgarene ved floden Volgas midtre løp den islamske tro i året 922. Dette ble den første gangen at en folkegruppe som ikke bodde innenfor kalifatets grenser gikk over til islam.
al-Muqtadir ble myrdet i 932 i Mosul av egne troppestyrker, som gjorde opprør fordi de ikke hadde fått utbetalt sin lønn. Den neste kalifen ble al-Muqtadirs bror, al-Qahir (932–934).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- ar
- The Caliphate, its rise, decline and fall, by William Muir Chapter LXXIII, Al-Muktadir Al-Kahir, and Ar-Radi
- Islamic History: A new interpretation, Vol. II, Cambridge, UK: University Press, 1971, M.A. Shaban
- Dictionnaire historique de l'islam, Janine et Dominique Sourdel, Éd. PUF, ISBN 978-2-13-054536-1