Abolhassan Bani-Sadr
| Abolhassan Bani-Sadr | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 22. mars 1933[1][2][3][4] Hamadan[3] | ||
| Død | 9. okt. 2021[3][5] (88 år) 13. arrondissement[3] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, samfunnsøkonom, journalist, essayist, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne Universitetet i Teheran | ||
| Far | Nasrallah Banidsadr | ||
| Søsken | Fathullah Banisadr | ||
| Barn | Firouzeh Banisadr | ||
| Nasjonalitet | Det iranske imperiet (1933–1979) (avslutningsårsak: den iranske revolusjon) Iran (1979–2021) (avslutningsårsak: død) | ||
| Nettsted | banisadr | ||
| Signatur | |||
 | |||
Abolhassan Bani-Sadr (farsi: ابوالحسن بنیصدر, også omtalt som Abu'l-Hassan Banisadr; født 22. mars 1933, død 9. oktober 2021[6][7]) var en iransk politiker og økonom.[8] Han var Den iranske republikks første president, men måtte dra i landflyktighet etter kort tid.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn og tidlige år[rediger | rediger kilde]
Abolhassan Bani-Sadr var sønn av ayatollah Nasrollah Bani-Sadr. Faren var en kjent motstander av Reza Shah.[trenger referanse][hvem?] Familien stod i nær forbindelse med den sjia-muslimske geistlige Ruhollah Khomeini. Khomeini kom ofte om somrene til Hamadan og slik ble Abolhassan kjent med ham allerede i sin barndom. Abolhassan og Khomeinis sønner Ahmad og Mostafa ble lekekamerater.[9]
Bani-Sadrs lidenskap gikk ikke i retning religion, men for politikken.[trenger referanse] I skoletiden ble han tilhenger av statsminister Mohammad Mossadegh. Etter Mossadeghs fall ble han motstander av monarkiet.[trenger referanse] Abolhassan var i 1960-årene aktiv i studentbevegelsen som arbeidet for å styrte sjahen. Han ble fengslet to ganger og såret under et opprør i 1963.[trenger referanse]
Bani-Sadr flyktet så til Frankrike, der han gikk inn i en iransk motstandsbevegelse som ble ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini. Sammen med Khomeini var han en av pådriverne bak den islamske revolusjonen i Iran.[8][10][11][12]
Den iranske revolusjon, politiske poster[rediger | rediger kilde]
Han vendte tilbake til Iran sammen med Khomeini i begynnelsen av revolusjonen i hjemlandet i februar 1979. Etter revolusjonen ble Bani-Sadr utnevnt til viseøkonomi- og finansminister samt til utenriksminister for en kort periode i 1979. Han ble så finansminister fra 1979 til 1980.
Han var den første demokratisk valgte presidenten i Iran da han ble valgt i januar 1980.[13] I august og september samme år overlevde Bani-Sadr to helikopterulykker nær grensen mellom Iran og Irak, som da lå i blodig krig mot hverandre.
Han satt som president fra 1980 til 1981.[10] Han var utenriksminister en kort periode i 1979 og finansminister fra 1979 til 1980.[12] Han var medlem av revolusjonsrådet.[8]
Bani-Sadr var ikke en mulla, og ayatollah Khomeini insisterte på at mullaer ikke skulle velges til statlige embeder.[trenger referanse] Khomeini endret imidlertid senere sin oppfatning om dette.[trenger referanse]
Etter en kort tid havnet Bani-Sadr i konflikt med Khomeini, som mente at Bani-Sadr var en svak leder for de iranske styrkene i krigen mot Irak, noe som medførte at Khomeini fratok presidenten kontrollen over de væpnede styrker og lot denne makt overgå til seg selv.[trenger referanse]
Bani-Sadr ble avsatt den 21. juni 1981 av det iranske parlament på grunn av konflikter med mullaene og spesielt med lederen for landets juridiske system, Mohammad Beheshti.[trenger referanse] Khomeini anses å ha formådd parlamentet til å avsette Bani-Sadr.[trenger referanse] Bani-Sadr hadde også vært motstander av gisselaksjonen i den amerikanske ambassaden, som begynte i 1979 og varte til januar 1981.[trenger referanse]
Ny landflyktighet[rediger | rediger kilde]
Han bosatte seg i Frankrike i 1981[14] da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini[10] og flyktet fra landet,[12] etter først å ha holdt seg i skjul vest i Iran. Han var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.[15] Bakgrunnen var at Khomeini mente han ledet de iranske styrkene på en for svak måte under krigen mot Irak.[trenger referanse]
Etter at han ble avsatt etablerte han det nasjonale iranske motstandsrådet i Paris. Beni-Sadr har vært utsatt for flere attentat og har vært en av de fremste representantene for den iranske opposisjonen.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Abolhasan Bani-Sadr, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Abolhasan-Bani-Sadr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 21. november 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Abol-Hassan Bani-Sadr, Munzinger IBA 00000015842, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Radio Farda, «ابوالحسن بنیصدر، اولین رئیس جمهوری اسلامی، در پاریس درگذشت», arkiveringsdato 9. oktober 2021, arkiv-URL archive.ph, utgitt 9. oktober 2021, besøkt 9. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Reuters (9. oktober 2021). «Former Iranian President Bani-Sadr dies in Paris». Reuters (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021.
- ^ «Abolhassan Bani Sadr, premier président de la République islamique d’Iran, est mort à Paris». Le Monde.fr (fransk). 9. oktober 2021. Besøkt 9. oktober 2021.
- ^ a b c Savik, Stein (1980). Iran: islam med gevær. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202045843.
- ^ Andrew S. Cooper: The Fall of Heaven. New York 2016, s. 110.
- ^ a b c Böhmer, Daniel-Dylan (9. januar 2018). «Proteste im Iran: „Khomeini würde darauf dringen, mehr Demonstranten zu töten“». DIE WELT. Besøkt 12. august 2018.
- ^ «Perspective | Will Republicans regret enabling a demagogue? My Iranian parents did.». Washington Post (engelsk). 26. oktober 2017. Besøkt 12. august 2018.
- ^ a b c d Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1995. ISBN 8257304921.
- ^ Århundrets hvem hva hvor. [Oslo]: Schibsted. 1999.
- ^ «Opinion | Former Iranian president: Trump’s tweets will deflate the country’s protests». Washington Post (engelsk). 3. januar 2018. Besøkt 12. august 2018.
- ^ Strøm, Håkon (1987). Religionar i dag. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203130437.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Christopher de Bellaigue: Im Rosengarten der Märtyrer. Ein Porträt des Iran. Aus dem Englischen von Sigrid Langhaeuser. Verlag C.H. Beck, München 2006, S. 99–106. (engl. Originalausgabe: London 2004)