17. mai-steinen

17. mai-steinen er en rundt tre meter høy bautastein på Snåsa som antagelig ble reist i 1835 for å markere Norges nasjonaldag. Den betraktes som Norges eldste monument knyttet til nasjonaldagen, men det er knyttet en del usikkerhet til når den ble reist.

Steinen står plassert noen få hundre meter sør for prestegården i Snåsa på Lysthusberget, ikke langt fra Vinje skole. Den ble gjenoppdaget av Joralf Gjerstad en gang rundt 1948, og han har mer enn noen annen bidratt til snåsningene benytter stedet som en naturlig del av 17. mai-feiringen på Snåsa.

Ifølge tradisjonen ble steinen reist av Ole Rynning (1809–1838). Han var sønn av bygdas meget konservative prest Jens Rynning som var en mann av sin tid, «potetprest», beskrevet som både egenrådig og steil, men også svært sosialt engasjert. Han ble også Snåsas første ordfører etter formannskapsloven av 1837.

Sønnen derimot var nok av en annen legning, og er interessant på flere måter. Det var naturlig at han skulle studere til prest. Han dro til Det Kongelige Frederiks Universitet, i dag Universitetet i Oslo, i Christiania hvor han avla examen artium i 1830. Han startet deretter på teologistudiet, men fullførte ikke. Ved juletider i 1833 kom han hjem som folkeopplysningsmann og frihetsvenn i Henrik Wergelands ånd. Det er ukjent om Ole Rynning kjente Henrik Wergeland personlig.

Faren Jens Rynning var kongetro på sin hals, og mislikte antagelig sønnens nye liberale holdninger. Det ble nok heller ikke bedre da sønnen sammen med noen snåsaungdommer reiste den omtalt bautasteinen i ly av vårløvet på Lysthusberget.

Ole Rynning utvandret senere til Amerika fra Bergen i 1837 med båten Ægir. Fra New York dro han videre sammen med en del andre til Beaver Creek, Illinois. Etter mange skuffelser og slit døde han allerede den neste høsten. For den norske emigrasjonen til Amerika ble Ole Rynning en av pionerene, ikke minst gjennom sin orientering for nye utvandrerne, Sandfærdig Beretning om Amerika[1], skrevet vinteren 1837 - 1838. Boka fikk mange lesere hjemme i Norge. Trønderne drøyet ennå noe, men om lag 500 snåsninger fulgte i hans spor i årene mellom 1865 og 1930.