«Ormen Lange» (buss)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Ormen Lange» med Faun trekkvogn

«Ormen Lange» er navnet på den usedvanlige bussen som var den største bussen i Norge før krigsutbruddet i 1940 og det eneste eksemplet av en unik busstype, semitrailerbuss innenfor det norske landet.

«Ormen Lange»[rediger | rediger kilde]

I 1920 ble bilruten mellom Hønefoss i Ringerike og Oslo startet av Olaf Færden, i løpet av årene oppsto det en lite oversiktlig og harddrevet rutebildrift ettersom myndighetene var litt for rause med konsesjoner.[1] Familien Engeseth på Hønefoss hadde startet sitt eget rutebilselskap Engeseth Busslinjer som langsomt, men sikkert begynte å assimilere de andre rutebilselskapene – og dette skyldes en villighet til å eksperimentere.[2] I 1938 ble et uvanlig kjøretøy som på folkemunne kalles et busstog, levert fra Hønefoss Karosserifabrikk A/S (HØKA) til Engeseth. Det ble omtalt i norske publikasjoner som «Europas største buss».[3] Økenavnet «Ormen Lange» ble straks tatt i bruk ettersom det er populært å bruke om uvanlige store og spesielle gjenstander, for eksempel oljetankbil (Mack Trucks), speedway-motorsykkelen spesiallagd for den storvokste Ole Røstad og verdens lengste undersjøiske gassrørledning.[3]

Teknisk beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Bussekvipasjen som kom i tjeneste for Engeseth Busslinjer, er av busstypen semitrailer-buss fordi den hadde egen trekkvogn og spesialbygget semitilhenger for passasjerdrift. Tilhengerchassiset ble levert av den amerikanske kjøretøyprodusenten Fruehaf Trailer Company, som også hadde levert liknende semitilhengere til Sverige for busstjeneste i 1939.[4] Tilhengeren fikk karosseripåbygg av HØKA, etter forbilde av tyske semitrailerbusser.[5] HØKA hadde i forveien spesialisert seg i helsveisede stålskjelett med stålprofil fra Tsjekkoslovakia, og dette ble karosserimakerens kjennetegn.[6]

Etter leveransen fra HØKA-fabrikken ble bussen presentert for offentligheten som samtidig ble informert om at den hadde en total lengde på 15 meter, av dette utgjorde semitraileren 12 meter. Passasjerkapasiteten var oppgitt til 60 sitteplasser og 30 ståplasser, med en midtinngang på den høyre siden av kjøretøyet, som hadde en aksel med dobbelthjul i tilhengeren. Passasjerene opplevde bedre reisekomfort ettersom man ikke merket vibrasjon, motorstøy og oljelukt fra den atskilte trekkvognen. Men oppvarmingen vinterstid måtte løses ved å montere en vanlig vedovn av merke Brodahl, og fyringen var billettørens ansvar.[7][8]

Trekkvognen fikk også nytt karosseripåbygg av HØKA. Trekkvognen som var spesialbygd for semitrailerbusstjeneste var av type Volvo LV290 med Hesselman motor (råoljemotor) på 120 hk, og hadde et førerhus med tre sitteplasser i tillegg til sjåføren.[9] Den viste seg å være svak, og ble etter krigens slutt ble den erstattet med en tyskprodusert trekkvogn av merket Faun. Den nye trekkvognen var kraftigere med en ytelsesevne på 150 hk og type Faun ZR.[10] Engeseth fikk kjøpt to Faun trekkvogner og tre Faun lastevogner fra den norske stat i 1945.[11] Det viste seg at den ene måtte bygges om med nytt førerhus og ekstra ballast i form av jernspon.[8] Med dette ble ekvipasjen forlenget til 16 meter.[12]

Historie[rediger | rediger kilde]

Bussen vakte i sin tid sensasjon og var godt likt av passasjerene, spesielt etter krigens slutt med den nye trekkvognen som kunne trekke kjøretøyet over Sollihøgda. Ifølge personlige opplysninger formidlet av bussjåfør Trygve Kristiansen var bussen fullastet gang på gang, og ved et tidspunkt skal det ha vært 147 passasjerer ifølge billettøren.[8] Men bussen var ikke en suksess for Engeseth slik at det ble et engangstilfelle, spesielt ettersom krigens ankomst i april 1940 avbrøt busselskapets drift.

Bussens deltagelse i krigshandlingene er ikke godt kartlagt, den ble konfiskert av de tyske militære for transport som alle andre busser som kom i hendene på okkupasjonsmakten. En kilde forteller at tyskerne beordret sjåføren Oddvar Smedsrud, også kjent som Oslo-Bagn, til å kjøre dem mot Hønefoss, men at han saboterte dem på Sollihøgda ved å koble fra trekkvognen og kjørte til Bagn i Valdres.[12] Andre kilder hevdet at tilhengeren etter krigshandlingene var funnet ved Minnesund, og muligens var den kjørt videre av tyskerne underveis til Hamar. Kildene kunne ikke si hvorfor tilhengeren var etterlatt der.[12] Trekkvognen ble konfiskert på nytt og tatt i bruk som snøryddingskjøretøy med plog.[8]

Engeseth Busslinjer startet på nytt busstrafikken med «Ormen Lange», men mangel på egnet brensel tvang dem til å montere vedgassgenerator, populært kalt «knottgenerator», som ble drevet med små vedbiter, knotter, på bussen. Allerede etter monteringen i 1942 viste det seg at trekkraften var for dårlig over Sollihøgda. Dermed ble bussen avskiltet i juni 1943, mens trekkvognen ble brukt som servicevogn under resten av krigen.[11] Etter krigens slutt ble trekkvognen funnet i dårlig stand, og dermed ble det besluttet å kjøpe flere etterkrigskjøretøyer med tysk opprinnelse fra den norske staten. Det viste seg at Faun-trekkvognen var godt egnet, og «Ormen Lange» returnerte til busstrafikken. I 1953 ble det besluttet å utrangere bussen, og den ble solgt til skraphandler Larsen i Hønefoss. Larsen fjernet karosseriet og solgte understellet til entreprenør Helfred Steingrimsen på Jevnaker.[9] Der ble understellet brukt som anleggsmaskin fram til 1970.

Faun-trekkvognen ble ombygget til tungtrekker og kjøpt i 1954 av Steingrimsen som oppdaget at den hadde en voldsom trekkraft på lavt turtall. Etter tre år ble den solgt til skraphandler Larsen. Bilen endte opp uten motor i Nesodden og ble berget av en kjøper fra Østfold.[13]

Kong Ring[rediger | rediger kilde]

Faun-lastevognene som ble kjøpt sammen med Faun-trekkvognene etter krigens slutt, etterfulgte «Ormen Lange» som busselskapets flaggskip på 1950-tallet under navnene «Kong Ring» og «Halvdan Svarte». Minst to Faun lastevogner hadde boggi, så ved ombyggingen ble disse boggibusser med et stort busskarosseri reist over chassiset.[2]

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Lengde: 15 m med Volvo LV290 trekkvogn, 16 m med Faun trekkvogn
  • Passasjerkapasitet: 60 sitteplasser og 30 ståplasser

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rutebil nr. 58, s. 33
  2. ^ a b Rutebil nr. 63, s. 11
  3. ^ a b Rutebil nr. 98, s. 15
  4. ^ Alla våra bussar, s. 93
  5. ^ Håndverk på hjul, s. 222
  6. ^ Håndverk på hjul, s. 221
  7. ^ Rutebil 98, s. 16
  8. ^ a b c d Veteranbussen, s. 2, s.3
  9. ^ a b Rutebil nr. 63, s. 9
  10. ^ Lastebiler i Norge 1940-1990, s. 111-113
  11. ^ a b Rutebil nr. 98, s. 17
  12. ^ a b c Rutebil nr. 98, s. 16
  13. ^ Lastebiler i Norge, s. 113

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Svein Åge Eriksen, artikkel «Pionertiden 1910-1939», tidsskrift Rutebil nr. 58 februar 2000, Rutebilhistorisk forening.
  • Svein Åge Eriksen, artikkel «Mange små rutebilselskap ble ett stort», tidsskrift Rutebil nr. 63 februar 2001, Rutebilhistorisk forening.
  • Ole Birger Gjevre, artikkel «Busstoget ormen - Europas lengste bussekvipasje», tidsskrift Rutebil nr. 98 februar 2008, Rutebilhistorisk forening.
  • Steinar Sund, artikkel «Ormen Lange», tidsskrift Veteranbussen 03/2012, utgitt av Bussmagasinet.
  • Gert Ekström, Alla våra bussar, Allt om Hobby AB 1978, ISBN 91 85496-07-3.
  • Asbjørn Rolseth; Håndverk på hjul - Karosserifabrikker og karosseribygging i Norge, Transportreportasje, 2004 ISBN 82-995890-0-2.
  • Asbjørn Rolseth; Norsk lastebilleksikon; Lastebiler i Norge 1940-1990, Bilforlaget 2009, ISBN 9788291062112.