Faun-Werke GmbH

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Merket FAUN fra 1920-tallet.

Faun-Werke GmbH, en forkortelse for Fahrzeugfabriken Ansbach Und Nürnberg var en tysk lastebilprodusent som spesialiserte seg i trekkvogner og kommunalbiler i mellomkrigstiden, og hadde dermed blitt kjent for sine tungtrekkere. Fabrikken oppsto i 1917 etter en sammensmeltning mellom Fahrzeugfabrik Ansbach AG og Nürnberger Feuerlöschgeräte-, Automobillastwagen- und Fahrzeugfabrik Karl Schmidt, som allerede i 1845 var etablert av Gießerei von Justus Christian Braun i Nürnberg. Dette firmaet har hatt nesten 20 forskjellige firmanavn med fusjoner, fisjoner og oppkjøp - og er fremdeles i virksomhet (2017) som produsent av renovasjonspåbygg og spesialkjøretøyer under navnet Tadano Faun GmbH.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Vogntog med last på 360 tonn, med Faun HZ trekkvogn.

Spesialiseringen reddet firmaet gjennom depresjonsårene, ettersom man hadde mislykte med buss- og personbilproduksjon i begynnelsen, men gikk siden over i tungtrekkvognkonseptet gjennom 3-akslede lastebiler. I 1938 kom den første 4-akslede lastebilen, en bulldog med 200 hk motor og 15 tonn nyttelast. Under den tyske krigsopprustningen før og under den andre verdenskrigen fant Faun sin plass som produsent av tungtrekkvogner, spesielt 4x2 ZR (Zugmaschine Rad - trekkvogn med hjul) som den tyngste i Wehrmacht, med en Deutz dieselmotor på 150 hk og egenvekt på 10 tonn. ZR hadde dobbelt så mye trekkapasitet som Hanomag SS 100, opptil 40 tonn last kunne trekkes.

Faun ZR var starten på firmaets historie som produsent av tungtrekkvogner for et stort marked som oppsto etter krigens slutt, da den tyske gjenoppbyggingen ble gjennomført på 1950-tallet. Men lastebilmarkedet ble ikke noe suksess for Faun, som deretter trakk seg fra i 1960-tallet, for å satse videre på militærkjøretøyer, dumpere, tungtrekkere og kommunalbiler. Innenfor tungtrekkvognmarkedet skulle Faun gjøre seg bemerket med sine såkalte überschwere (ekstra tunge) tungtrekkere som fram til 1987 hadde bokstaver og numre som modellnavn, deretter navn som Herkules, Koloss og Goliath. Den største trekkvognen var Gigant som kunne trekke inntil 400 tonn. Ekstrem tungtransport var Faun-fabrikkens meste kjente image.

Karl Heinz Schmidt som eide firmaet siden 1938, døde i 1979, og anleggsmaskinprodusenten O & K (Orenstein & Koppel) overtok firmaet i et oppkjøp i 1986. Mercedes-Benz og MAN tok opp konkurransen med Faun innenfor tungtrekkvognmarkedet, og tok etter hvert ledelsen i 1980-årene ved å kunne ha rimeligere utgaver. Mens Faun måtte ha spesialkomponenter, kunne utfordrerne bruke serieproduserte komponenter hentet fra den ordinære lastebilproduksjonen og dermed kan vinne på spørsmål om tilbudspris. Produksjonen innstiltes for godt i 1988. Den japanske mobilkranprodusenten Tadano interesserte seg for det tyske firmaet, og fusjonerte seg med Faun AG i 1990. Dermed gikk man over til produksjon av mobilkraner og militære spesialkjøretøyer.[2]

Faun Rex[rediger | rediger kilde]

Faun overtok kjøretøyprodusenten Willy Ostner i 1955, som hadde spesialisert seg i lette lastebiler og varebiler i mellomkrigstiden. Willy Ostner måtte reetablere seg i Vest-Tyskland etter at fabrikken var overtatt av myndighetene i Øst-Tyskland, og startet produksjonen av førkrigsvarebilen O.D. Rex under merkenavnet Ostner Rex 4. Rex 4 varebilen hadde en lastekapasitet på 1 tonn, og dette kjøretøyet ble den første lastebilen med merket Faun under navnet Faun Rex. Rex lastebilen var en snutebil, men fikk etter hvert bulldog-utseende og man hadde en større variant med 3-tonns nyttelast, Faun Eilfrachter. Oppkjøpet var et forsøk om å vinne terreng i markedet for lette lastebiler, men det mislyktes ettersom produksjonen ikke oversteg mer enn noen få hundre biler per år. Produksjonen av Rex stoppet i 1958, men Eilfrachter fortsatte fram til 1969.[3]

Faun i Norge[rediger | rediger kilde]

De første Faun-bilene som kom til Norge i 1931, var renovasjonsbiler for Renholdsverket i Trondheim. Disse to kjøretøyer var byens første renovasjonsbiler med støvfri tømming ved å ha lukket beholder. Hofstads Automobilforretning A/S, nå kjent som Hofstad A/S, hadde allerede tidlig spesialisert seg på spesialbiler for stat og kommune, blant annet brannbiler og maskinstiger fra Magirus, også norskproduserte laste- og spesialbiler fra Strømmen. Dette norske importfirmaet solgte 13 biler i perioden 1930-1934 på vegne av Faun.

Disse fordelte seg på elleve biler til Renholdsverket i Oslo og Trondheim, alle av type M5 og to biler til Oslo Elektrisitetsverk med en kraftigere Maybach-motor. Faun vant kontrakten på ni renovasjonsbiler i Oslo gjennom demonstrasjoner av sitt konsept i Trondheim, hvor man tippet innholdet som mates inn i inntømmingsbeholderen, inn i hovedbeholderen uten bruk av mekanisk eller hydraulisk komprimering, ved å snu hele påbygget fra horisontal til vertikal stilling.[4]

Under krigen, da Norge var okkupert av de tyske militære, kom Faun-lastevognene dit for anleggsarbeid på vegne av Wehrmacht og Organisation Todt, med sine egenskaper som tungtrekkvogner. Minst fire trekkvogner var registrert etter krigen som tidligere tysk materiell som var gjort tilgjengelig for sivilbruk. Men motorvognregisteret med arkivkort dokumentert ca. 80 Faun kjøretøyer, blant annet var flere eksemplarer solgt fra Forsvaret, som overtok mange Faun trekkvogner av type ZR. Tyskerne foretrakk flerakslede tilhengervogner, og hadde dermed ikke svingskive på samtidige tungtrekkere. Flere trekkvogner var dermed ombygget til å ha svingskive eller som rigide lastebiler med lasteplan i Norge.

Faun-trekkvognene hadde en formidabel trekkraft, som gjort dem velegnet for anleggsarbeid og tungtransport, og denne tradisjonen fortsatte i etterkrigstidens Tyskland. Dermed ble det importerte ulike eksempler som sett i 1966, da «Norges største trekkvogn» kom til Oslo som 6x6 tungtrekker for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE) og i 1977 med en større 8x8 Faun HZ 46.40 som var ikke liten; egenvekt på 26,6 tonn med totalvekt med ballast på 46 tonn. Begge kjøretøyer var brukt som transformatortransport rundt om i hele landet fram til disse ble utrangert. I 1980 kjøpte transportfirmaet Brødrene Nygaard i Kristiansand to brukte Faun 6x6 trekkvogn av type L 1221/45 som opprinnelig var ment for stridsvogntransport, to andre var kjøpt av Svein Lode i Sandnes.[5]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

I etterkrigstiden var ca. 20 000 enheter av alle typer produsert av Faun, av disse 7 000 til det tyske forsvaret (Bundeswehr). Total produksjon fordelt på lette lastevogner og tungtrekkere er ca. 3 000 eksempler og 1 500 eksempler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rolseth 2007, s. 73
  2. ^ Rolseth, 2009 s. 112-114
  3. ^ Rolseth, 2009 s. 114
  4. ^ Rolseth, 2007 s. 73-74
  5. ^ Rolseth 2009, s. 115

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Asbjørn Rolseth; Norsk lastebilleksikon; Lastebiler i Norge 1900-1940 Bilforlaget 2007 ISBN 9788291062105
  • Asbjørn Rolseth; Norsk lastebilleksikon; Lastebiler i Norge 1940-1990 Bilforlaget 2009 ISBN 9788291062112
  • Werner Oswald: Deutsche Autos 1920–1945. 4. Auflage, Motorbuch-Verlag, Stuttgart 1981, ISBN 3-87943-519-7, S. 111.
  • 150 Jahre Faun. 1995.
  • Wolfgang H. Gebhardt: Faun. Giganten der Landstraße. Motorbuch-Verlag, Stuttgart 2000, ISBN 3-613-02040-8.
  • Halwart Schrader: Deutsche Autos 1886–1920. Motorbuch Verlag, Stuttgart 2002, ISBN 3-613-02211-7, S. 78 f.
  • Faun Archiv. 5 Bände, Verlag truckbook.de, 2005–2010.
  • Wolfgang H. Gebhardt: Faun. Lastwagen 1916–1988. Typenkompass. Motorbuch-Verlag, Stuttgart 2006, ISBN 3-613-02685-6.