Viktor Jerofejev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Viktor Jerofejev, 2009

Viktor Vladimirovitsj Jerofejev (russisk: Виктор Владимирович Ерофеев, født i Moskva 19. september 1947) er en russisk forfatter, redaktør og programleder på TV. Han debuterte på 1970-tallet, men ble ekskludert fra den sovjetiske forfatterforeningen etter den såkalte Metropol-skandalen i 1979, og fikk ikke publisert noe i hjemlandet før under perestrojka. Han er en av de mest omstridte forfatterne i dagens Russland.

Jerofejevs liv[rediger | rediger kilde]

Jerofejev ble født inn i den sovjetiske byråkratiske eliten. Hans far, Vladimir Ivanovitsj Jerofejev, var personlig tolk for Stalin og fikk etterhvert en karriere som diplomat. Han var blant annet utstasjonert i Paris, hvor Viktor tilbrakte deler av sin barndom. Viktor Jerofejev fikk sin utdanning ved statsuniversitetet i Moskva, hvor han i 1975 forsvarte sin doktoravhandling om Dostojevskij og den franske eksistensialismen.

Viktor Jerofejevs sentrale rolle i Metropol-skandalen i 1979 betydde slutten på Vladimir Jerofejevs diplomatkarriere, og gjorde forholdet mellom far og sønn vanskelig. Hele Jerofejevs litterære karriere har vært preget av skandaler. Fra Metropol-skandalen i 1979, via artikkelen «Gravøl over sovjetlitteraturen» i 1990 til anklager om russofobi i 2009.

Jerofejevs forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Jerofejev ble kjent som litteraturviter i 1973 med en artikkel om Marquis de Sades forfatterskap. Artikkelen ble heftig kritisert, fordi Jerofejev var så åpen om sexualisert vold, men han slapp unna sanksjoner. På slutten av 1970-tallet ble han tatt opp i den sovjetiske forfatterforeningen. Kort tid senere ble han en av syndebukkene i Metropol-skandalen. Under tittelen Metropol hadde Jerofejev sammen med Vasilij Aksionov, Jevgenij Popov, Andrej Bitov og Fasil’ Iskander redigert en antologi over tekster som hadde blitt nektet publisering av den russiske sensuren. Antologien ble avvist av sensuren i Sovjetunionen, men redaktørene ga seg ikke og fikk smuglet den ut til USA, hvor den ble publisert samme år. Dette vakte kraftige reaksjoner. Jerofejev og Iskander ble kastet ut av forfatterforeningen, mens Aksionov ble fratatt statsborgerskapet og måtte emigrere.

Etter denne skandalen kunne ikke Jerofejev publisere sine verker igjen før i 1988. I 1990 kom hans bok Den russiske skjønnheten, som ble en internasjonal suksess og er oversatt til 27 språk. Samme år publiserte han også essayet Gravøl over sovjetlitteraturen, som tok et oppgjør med hypermoralismen i russisk litteratur. Jerofejev fikk kraftig kritikk for denne artikkelen, som ble en av de mest diskuterte i russisk litteratur på 1990-tallet. I samme periode markerte han seg igjen som redaktør for to antologier over russisk samtidslitteratur, Russiske ondskapens blomster i 1995 og Tid for å føde i 2001. Romanen Den gode Stalin fra 2004 er en sterkt selvbiografisk roman, hvor Jerofejev beskriver hvordan det var å vokse opp som en del av den sovjetiske eliten.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Boldinohøsten (Болдинская осень, 1985, roman)
  • Popugajtsjik (Попугайчик, 1988, novellesamling)
  • Annas kropp, eller den russiske avantgardens ende (Тело Анны, или Конец русского авангарда, 1989, novellesamling)
  • I de forbannede spørsmåls labyrint (В лабиринте проклятых вопросов, 1990, essaysamling)
  • Den russiske skjønnhet (Русская красавица, 1990, roman)
  • Livet med en idiot (Жизнь с идиотом, 1991, novellesamling)
  • Å finne det menneskelige i mennesket: Dostojevskij og eksistensialismen (Найти в человеке человека: Достоевский и экзистенциализм, 1992, essay)
  • Utvalgte tekster, eller lomme-apokalypsis (Избранное, или Карманный апокалипсис, 1993, novellesamling)
  • Dommedag (Страшный суд, 1996, roman)
  • Menn (Мужчины, 1997, roman)
  • Livets fem elver. Elveroman (Пять рек жизни: роман река, 1998, roman)
  • Den russiske sjelens encyklopedi (Энциклопедия русской души, 1999, roman)
  • Gud X: fortellinger om kjærlighet (Бог Х: рассказы о любви, 2001, noveller og essay)
  • Navle: fortellinger om en rød mark (Пупок: рассказы о красном червяке, 2002, noveller)
  • Kulelyn (Шаровая молния, 2002, essaysamling)
  • Første labyrint: stjålet luft (Лабиринт Один: ворованный воздух, 2002, essay)
  • Andre labyrint (Лабиринт Два, 2002, essay)
  • Luksus (Роскошь, 2003, novellesamling)
  • Den gode Stalin (Хороший Сталин, 2004, roman)
  • Djevelens lys: En geografi over meningen med livet (Свет дьявола: география смысла жизни, 2008, novellesamling)

Om Jerofejev på norsk[rediger | rediger kilde]

  • Bernhard L. Mohr, 2005, «Viktor Jerofejevs oppgjør med fortiden», i Den nye vodkaen. Seks artikler om russisk, ukrainsk og hviterussisk samtidslitteratur, eds. B.L. Mohr and M. Paulsen, Oslo, pp. 13–31.
  • Bernhard L. Mohr, 2005, «Sovjetmakten og idiotiet», Bokvennen (3).