Vickers Vildebeest
| Vickers Vildebeest | |||
|---|---|---|---|
 Vickers Vildebeest | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Bombefly | ||
| Produsent | Vickers Limited Vickers-Armstrongs | ||
| Første flyvning | 1928 | ||
| Introdusert | 1933 | ||
| Utfaset | 1942 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Royal Air Force Royal New Zealand Air Force | ||
| Antall produsert | 209 | ||
Vickers Vildebeest og den tilsvarende Vickers Vincent var to store to-til tre-seters dobbeltdekkere, konstruert og bygget av Vickers-Armstrongs og brukt som lette bombefly og torpedobombere i hæren, samt i flere andre roller. Første fly fløy i 1928 og var i tjeneste frem til starten av Andre verdenskrig, og det siste Vildebeests fløy mot Japanske styrker over Singapore og Java i 1942.
Design og utvikling[rediger | rediger kilde]
Vildebeest[rediger | rediger kilde]
Flyet ble bygget etter Air Ministrys spesifikasjon for en land-basert torpedobomber for RAF til å erstatte Hawker Horsley. Prototypen Vildebeest med hel-metall skrog med en sittebrønn, unstaggered med stoffdekkede vinger og haleror ble først fløyet i april 1928 som Vickers Type 132, drevet av en Bristol Jupiter stjernemotor.[1]
Etter første vurdering ble Vildebeest nominert for evaluering mot Blackburn Beagle og Handley Page Hare. Da Jupiter VIII utsatte flyet for vibrasjon ble en ny prototype, Vickers Type 204[2] utstyrt med en Armstrong Siddeley Panther IIA motor, og etter ytterligere testing ble æVickers konstruksjon bekreftet som vinneren av konkurransen[3] men motorproblemene vedvarte inntil typen ble testet med en ny versjon av Jupiter, senere ble kjent som Bristol Pegasus.[4] En første ordre ble plassert i 1931 for ni fly, og første ble levert i september 1932.[4]
Videre produksjonen fulgte med en forbedret versjon utstyrt med en 635 Hk Pegasus IIM3 i tjenesten, men etter bare 30 eksempler hadde blitt produsert bad Air Departementet har om en endring som la til plass til et tredje crew, og som ble betegnet Vildebeest Mk.III, hvorav 150 eksemplarer ble bygget for RAF.[5]
Mark IV fikk en mye kraftigere, 825 Hk Bristol Perseus sideventilert stjernemotor montert i en NACA [[cowling]] som fikk en betydelig bedre ytelse, økt maksimal hastighet til 251 km/t og klatreevnen til 4,3 m/s.[6] Imidlertid, i denne versjonen fikk Perseus problemer med overoppheting, og denne versjonen ble dermed ansett som uskikket for tropisk tjeneste[7] med produksjon begrenset til 18 som alle ble plasert ved hjemmebaserte skvadroner.[8]
Vincent[rediger | rediger kilde]
I 1931 utarbeidet Vickers på eget initiativ en ny versjon av Vildebeest for å erstatte RAF's Westland Wapitis og Fairey IIIF, til Hærens engasjement i Midtøsten. Vellykkede tester ble gjennomført i Midtøsten, Sudan og Øst-Afrika med en konvertert Vildebeest I for å teste flyet som et flerbruksfly i 1932–1933, og Spesifikasjon 16/34 ble trukket opp rundt tre mann Vildebeest, som ble kåret til Vickers Vincent: forskjeller fra Vildebeest var minimal (den første produksjonen Vincent var, konverterte fra en Vildebeest Mk.II), hovedsakelig fjerning av torpedo utstyr, avsetning for en ekstra drivstofftank, melding-pick-up og pyrotekniske signalering utstyr.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Mason 1994, p. 200.
- ^ Jarrett Aeroplane Monthly February 1995, p. 18.
- ^ Mason 1994, pp. 200–201.
- ^ a b Mason 1994, p. 201.
- ^ Mondey, David (1982). Hamlyn Concise Guide to the British Aircraft of World War II. Cheancellor. s. 213-214. ISBN 1851526684.
- ^ Andrews and Morgan 1988, p. 285.
- ^ Jarrett Aeroplane Monthly February 1995, pp. 19–20.
- ^ Mason 1994, p. 202.