Fairey III

Fairey III
	Fairey IIID sjøfly under en jordomflyvning i Australia i 1924
	Informasjon
Rolle	Rekognoseringsfly
Produsent	Fairey Aviation Company
Første flyvning	14 september 1917
Introdusert	1918
Utfaset	1941
Status	Pensjonert
Brukt av	Royal Air Force; Koninklijke Luchtmacht
Antall produsert	964
Utviklet fra	Fairey N.10

Fairey Aviation Company's Fairey III var ett i en serie med britiske rekognoseringsfly, dobbeltdekkere som kunne notere seg en svært lang produksjons- og tjenestehstorikk i både landbaserte og sjøflyvarianter. Første fly fløy 14. september 1917 og enkelte eksemplarer var fortsatt i bruk under andre verdenskrig.

Konstruksjon og utvikling [rediger | rediger kilde]

Prototypen av Fairey III var N. 10 som var et sjøfly som ble konstruert og bygget i 1917 av Fairey Aviation (sammen med det mindre N. 9) for å møte Admiralitetets spesifikasjon for et Hangarskip-basert sjøfly for Royal Naval Air Service under Første verdenskrig. N.-10 var også kjent under sitt konstruksjonsnummer F. 128. Det var en dobbeltdekker med to sittebrønner og foldbare vinger, drevet av en 260 HK (190 kW) Sunbeam Maori motor. Det første flyet fløy fra Port Victoria sjøflybase på Isle of Grain i Kent den 14. september 1917.^[1]

Etter tester både som sjøfly og landbasert, ble flyet bestilt i to versjoner, begge drevet av Maori, IIIA og IIIB, med 50 og 60 fly planlagt. Fairey IIIA var et fly for operasjon fra hangarskip, og som sådan utstyrt med hjul eller skiunderstell. IIIB var ment som sjøfly bombefly, med større vingespenn (økt fra 14,19 m til 19,13 m) og i stand til å frakte tre 105 kg bomber.^[2]

Operativ historie[rediger | rediger kilde]

Portugal bestilte sitt første III i 1921. Dette flyet fikk navnet «Lusitânia» og ble brukt i et forsøk på å fly over Sør-Atlanteren og teste et nytt navigasjonssystem, en kunstig horisont utviklet av navigatøren Gago Coutinho. Turen startet den 30. mars 1922 og gikk via Las Palmas, São Vicente, Kapp Verde og videre til St. Peter og Pauløyene, hvor det gikk tapt under fylling av drivstoff.^[3] Reisen ble fullført med hjelp to andre (det andre gikk tapt under nødlanding på havet) Den første kryssingen av Sør-Atlanteren ble og fullført 72 dager etter avgang fra Lisboa. Det siste flyet, «Santa Crux», er utstilt på Museu de Marinha i Portugal.

Museale fly[rediger | rediger kilde]

Et enkelt eksemplar av en Fairey III er bevart i Portugal på Museu de Marinha (Marineuseet). Dette er flyet som tilslutt gjennomførte kryssingen av Sør-Atlanteren.

Spesifikasjoner (IIID-den landbaserte versjonen)[rediger | rediger kilde]

Tekniske data^[4]
Mannskap	2
Lengde	9,57 m
Vingespenn	14,05 m
Høyde	3,66 m
Vingeareal	46,45 m²
Vekt (uten last)	1 556 kg
Vekt (maksimalt)	2 291 kg
Motor	1 × Napier Lion (1 × 331 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet	193 km/t
Landingshastighet	77 km/t
Rekkevidde	885 km
Marsjhøyde	6 100 m
Bevæpning
Maskingeværer	1 × Vickers, 7,7 mm 1 × Lewis, 7,7 mm

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Taylor 1988, p.71.
^ Mason 1994, pp. 89–90.
^ Taylor 1988, pp.98–100.
^ Balous, Miroslav. Fairey III. Letectví a kosmonautika. 2010, kull 86., tall 12, s. 83, ISSN 0024-1156.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wings Palette-fargelegging Arkivert 4. januar 2019 hos Wayback Machine.

[Taylor_p71-1] Taylor 1988, p.71.

[Mason_Bomber_p89-90-2] Mason 1994, pp. 89–90.

[Taylor_p98-100-3] Taylor 1988, pp.98–100.

[4] Balous, Miroslav. Fairey III. Letectví a kosmonautika. 2010, kull 86., tall 12, s. 83, ISSN 0024-1156.

[1]

[2]

[3]

[4]