Vertshusteater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Interiøret av et åpent teater på elisabethansk tid, etter en tegning av Johann de Witt, 1596.

Vertshusteater, engelsk Inn-yard teater eller kun Inn-teater, refererer i historisk tid i engelsk renessanseteater hvor det var vanlig med teateroppsetninger på gårdsplassen (yard) i et vertshus (inn).[1]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Elisabethansk tid er kjent for byggingen av de første faste teaterbygninger i Storbritannia. Det begynte med James Burbages The Theatre i 1576 og fortsatte videre med teaterbygningene The Curtain (1577), The Rose, The Swan, The Globe og andre – en utvikling som gjorde det mulig med evolusjon av dramaet til dramatikere som Christopher Marlowe, William Shakespeare, Ben Jonson og deres samtidige og deres etterfølgere.

Før byggingen av The Theatre ble skuespill tidvis satt opp i offentlige haller, i private hus til adelen eller kongelige palasser, men de fleste av dem og mest offentlig ble oppsatt på gårdsplassen ved vertshus. Det synes åpenbart at offentlig friluftteater eller amfiteater til Burbage og hans etterfølgere ble modellert etter vertshusenes runde gårdsplassteater med deres balkonger, åpne plass i midten og med scenen på den ene siden. Hva som er bevart av dokumentasjon er dog begrenset, «det synes som om en del av disse vertshusteater ble omgjort til noe som permanente teatre.»[2] Disse oppleggene opphørte ikke straks de første særskilte teaterbyggene ble reist i årene 1576–77. Tvert i mot ble de fortsatt benyttet og forble i bruk og var et betydningsfullt aspekt av elisabethansk drama.

Kulminasjon[rediger | rediger kilde]

Den dokumentasjon som er tilgjengelig indikerer at seks vertshus i London var betydelige steder for drama i løpet av andre halvdel av 1500-tallet.[3] Den følgende listen oppgir deres lokalisering og dato for tidligste bevis som vertshusteater:

John Florios engelsk-italienske frasebok First Fruits (1578) viser til skuespill som ble oppført ved Bull Inn.[4] Richard Tarlton så den berømte opptredende hesten Marocco ved Cross Keys Inn en gang før sin død i 1588. I november 1589 beordret Londons borgermester, Lord Mayor of London, at skuespillertroppen Lord Strange's Men ikke fikk lov til å spille i byen – og de viste øyeblikkelig deres trass ved å opptre på Cross Keys den samme ettermiddagen. Det var minst seks vertshus i London på denne tidsalderen som benyttet tegnet Boar's Head, noe som gitt forskerne betydelig forvirring inntil denne saken ble oppklart av Charles Jasper Sisson.[5][6] John Brayne, som var involvert i både -prosjektet Red Lion og Burbages The Theatre, forsøkte å omgjøre George Inn i Whitechapel til et teater i 1580, men klarte det ikke.[7]

Queen Elizabeth's Men ble bevisst etablert som det fremste teaterselskapet i sin tid i 1583; skjønt et kongelig charter som definerte gruppen spesifiserte deres lokalisering for opptreden i London til to vertshusteatre, Bell Inn og Bel Savage Inn.

The Lord Chamberlain's Men benyttet Cross Keys Inn som deres vinterkvarter.[8]

Den puritanske polemikeren William Prynne omtalte i sitt hatskrift mot teateret, Histriomastix (1632), en av de klassiske vandrehistorier i sin tid som hevdet at djevelen drev sitt spill på scenen i løpet av en forestilling Marlows Doktor Faustus, en hendelse så forskrekkelig at flere personer blant publikum mistet tilregnelighet. Denne manifestasjonen skal etter sigende ha skjedd under en framføring av skuespillet ved Bel Savage Inn.[9]

Krise[rediger | rediger kilde]

Londons borgermester, Lord Mayor, og byens myndigheter var hele tiden fiendtlige til skuespillerne og teaterframføringer. De betraktet alt som hadde med teater å gjøre en yngleplass for kriminalitet og offentlig uro. De gjorde gjentatte forsøk på å undertrykke alle teateraktiviteter innenfor det område som de hadde råderett over. De var vanligvis frustrert av hoffsjefen, Lord Chamberlain, som var ansvarlig for underholdningen av dronningen og hoffet, og fant skuespillere som en verdifull ressurs for denne oppgaven. I den kritiske epoken da elisabethansk teater ble utviklet var det to hoffsjefer etter hverandre; Thomas Radclyffe, 3. jarl av Sussex (hoffsjef fra 1572 til 1585) og Henry Carey, 1. baron Hunsdon (fra 1585 til 1596) som begge var adelsmenn som understøttet hver deres egne teatertropper med skuespillere, henholdsvis Sussex's Men og Lord Chamberlain's Men. De slo tilbake så godt de kunne ethvert forsøk fra Londons myndigheter på å undertrykke og forby teateraktiviteter.

Situasjonen endret seg i 1596 da Lord Hunsdon døde og William Brooke, 10. baron Cobham, ble valgt som hoffsjef eller Lord Chamberlain. Cobham var sympatisk innstilt til Londons myndigheter og fiendtlig til skuespillere. Under hans innflytelse og påvirkning kunne Privy Council, Det kongelige råd, forby all form for skuespill innenfor grensene til City of London. Byens myndigheter gikk videre med å «rive ned» og «legge ned» alle teaterhus innenfor deres distrikt. Teatereiere som James Burbage og Philip Henslowe valgte klokelig å opprette nye lokaler utenfor byens kontroll. En sen rapport fra 1628 gir en noe mangelfull og tvetydig liste over vertshusteatre som ble undertrykt i løpet av 1596;[10] men det synes klart at i det minste The Bull, The Bell, The Cross Keys, og The Bel Savage Inns ble skadelidende.

Benådning[rediger | rediger kilde]

Lykkeligvis for elisabethansk teater og engelsk litteratur døde heldigvis Lord Cobham i mars 1597 og kontoret som hoffsjef ble da besatt av George Carey, 2. baron Hunsdon, som gikk tilbake til sin fars støtte og beskyttelse av teatrene.

De gjenværende vertshusteatrene fortsatte å fungere. Boar's Head Inn ble oppusset i 1598 og 1599, og den trettekjære teaterentreprenøren Francis Langley var involvert der for en tid. I 1602 mottok teatertroppen Worcester's Men offisiell tillatelse for å bli det tredje teatergruppen som var permanent lokalisert i London. Deres første teaterlokale var Boar's Head Inn. I 1604 ble et vertshus i Clerkenwell omgjort til Red Bull Theatre som forble et betydelig sted for skuespill i de kommende tiårene og ble endelig forlatt først i 1660.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lawrence, William J.: Pre-Restoration Stage Studies, Cambridge, MA, Harvard University Press, 1927; nytrykk New York, Benjamin Blom, 1967; ss. 3-42.
  2. ^ Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964, Baltimore, Penguin, 1964; s. 243.
  3. ^ Chambers, E. K.: The Elizabethan Stage, 4 bind, Oxford, Clarendon Press, 1923; Vol. 2, ss. 379-83, 443-5.
  4. ^ Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964, ss. 76
  5. ^ Sisson, Charles Jasper: The Boar's Head Theatre — An Inn Yard Theatre of the Elizabethan Age, Stanley Wells, red., London, Routledge & Kegan Paul, 1972.
  6. ^ Berry, Herbert: The Boar's Head Playhouse, Washington DC, Folger Books/Folger Shakespeare Library, 1986.
  7. ^ Sisson, ss. 6, 11-19 & ff.
  8. ^ Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964, ss.123.
  9. ^ Chambers, bind 3, ss. 423-4.
  10. ^ Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964, ss. 404
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vertshusteater&oldid=21833569»