Uriel Sebree

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Uriel Sebree

Uriel Sebree (født 20. februar 1848 i Missouri – død 6. august 1922 i California) var en karriere-offiser i den amerikanske marinen som hadde tittelen admiral. Han gikk inn i Naval Academy under den amerikanske borgerkrigen og ble i marinen frem til 1910 da han la opp som kontreadmiral. Han er mest kjent for sine to ekspedisjoner til Arktis og for å ha tjent som fungerende guvernør i Amerikansk Samoa. Han hadde også tittelen Commander-in-chief of the Pacific Fleet.

Etter endt eksamen fra US Naval Academy i 1867 ble Sebree hyrt inn på en rekke amerikanske marinefartøy før han ble tildelt en redningsaksjon for å finne det gjenværende mannskapet på det savnede marinefartøyet USS Polaris i det amerikanske Sjøforsvaret første oppdrag til Arktis. Dette forsøket var bare en delvis suksess fordi mannskapet på båten Polaris ble reddet av et britisk skip i stedet for den amerikanske marinen. Men denne første ekspedisjonen førte til at Sebree elleve år senere fikk tilltatelse til en ny ekspedisjon til Arktis som delvis ble en suksess.

Sebree ble senere utnevnt som fungerende guvernør i Amerikansk Samoa. Han fungerte i denne stillingen for bare et år før han vendte tilbake til fastlands-USA. I 1907 ble han forfremmet til kontreadmiral og gitt kommandoen over Pathfinder-ekspedisjonen rundt den søramerikanske kysten før han senere ble utnevnt til kommandør av 2. divisjon av Stillehavsflåten og deretter ble han kommandør for hele flåten. Han pensjonerte seg i 1910 og døde tolv år senere. To geografiske trekk i Alaska-Sebree Peak og Sebree Island er blitt oppkalt etter admiral Sebree.

En episode i Sebree sin tidlige militære historie som påvirket hans senere karriere innen militæret var hans deltakelse i den andre redningsaksjon til Arktis som ble gjort med båten USS Polaris. Denne ekspedisjonen hadde også som oppgave å gjøre utforskning av Arktis og de hadde som mål å nå helt til Nordpolen.

Denne ekspedisjonen flere problemer helt fra starten. Dets opprinnelige leder, Charles Francis Hall, døde under mystiske omstendigheter innen utgangen av deres første vinter til havs. Året etter forble båten deres fanget i isen og var derfor ute av stand til å returnere tilbake til USA.

Under en kraftig storm ble også mannskapet delt i to grupper da en liten gruppe av ekspedisjonen var strandet på den da lemlestet båten Polaris, mens resten av mannskapet ble liggende værfast på et isflak ute av stand til å komme seg tilbake til båten. De siste 19 overlevende ble oppdaget ved en tilfeldighet og reddet av den sivile hvalfangerbåten Tigress.

På grunn av båten Tigress sin suksess så ble båten kjøpt av det amerikanske sjøforsvaret som midlertidig døpte henne om til USS Tigress. De brukte henne senere til å lansere et redningsforsøk for å finne resten av det savnede mannskapet som hadde vært ombord på USS Polaris. For dette redningsforsøket ville Tigriss bli ledet av en gruppe på åtte marineoffiserer med kaptein James A. Greer som deres kommandør, selv om mye av det opprinnelige sivile mannskapet ble beholdt. Daværende løytnant Sebree var en av offiserene som ble valgt ut til dette oppdraget.

Denne redningsaksjonen var den første offisielle USAs militære ekspedisjon til Arktis. Tidligere ekspedisjoner, blant annet med USS Polaris selv, hadde i all hovedsak blitt ledet av sivile personer. USS Tigress seilte fra New York den 14. juli 1873. Da de var på Grønland for å bunkre drivstoff fikk mannskapet på USS Tigriss høre at de overlevende på USS Polaris hadde blitt reddet av et britisk skip tidligere det året og at søket deres var over. Etter hjemkomsten til New York ble Tigress overført tilbake til sivil bruk.

I 1883 fikk Sebree sin første kommando over et Navy-skip, nemlig USS Pinta, han fikk ordre om å seile til Alaska den 3. oktober 1883. Men før de dro til Alaska kolliderte USS Pinta med den sivile briggen Tally Ho utenfor kysten av Nantucket.

Sebree ble ikke holdt direkte ansvarlig for kollisjonen ettersom det ble gjort kjent at han hadde oppholdt seg under dekk på den tiden kollisjonen skjedde. Men det ble senere hevdet at han ikke hadde gjort nok for å avgjøre om det andre skipet ble skadet før han seilte derifra. Anklagene som ble reist mot ham i november/desember 1883 avgjorde at ble han funnet skyldig i «uaktsomhet og ineffektivitet i utførelsen av sin plikt i sjøforsvaret». Han ble dømt og ble suspendert fra rang og plikt i tre år med en offisiell reprimande fra Secretary of the Navy. Senere ble det slått fast at dommen var for hard og den ble redusert til en offentlig reprimande. Sebree ble deretter overført til skipetUSS Powhatan men ikke som skipets skipssjef.

Den 9. oktober 1901 ble Sebree forfremmet til kaptein og fikk ordre om å reise til Amerikansk Samoa å ta kommandoen over skipet USS Abarenda og til å være kommandant for United States Naval Station Tutuila. Sebree ble forfremmet til kontreadmiral i 1907 og fikk kommandoen over en skvadron av to skip: hans flaggskip USS Tennessee og USS Washington.

Den 5. juni 1908 ble Sebree nesten drept under en prøveversjon av USS Tennessee utenfor kysten av California. Han hadde nettopp avsluttet en omvisning inni fyrrommet på skipets styrbord side da en pipe eksploderer og dreper to offiserer og sårer ti andre av mannskapet, 3 av dem ble hardt såret. Vitner opplyste senere at Sebree og noen andre offiserer hadde forlatt fyrrommet bare 50 sekunder før eksplosjonen.

Sebree sitt siste oppdrag før han pensjonerte seg for godt var da han lede Stillehavsflåten på en tur til flere havner i Øst-Asia. Flåten forlot San Francisco den 5. september 1909 og seilte først vestover til Filippinene med kun korte stopp underveis. Kort tid etter at han la opp som kontreadmiral ble Sebree gitt en farvel-bankett som inkluderte den britiske feltmarskalk Herbert Kitchener som en kjent gjest og California-guvernør James Gillett fungerte som toastmaster.