Trifon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tryphon of Pechenga.jpg

Trifon av Petsamo (russisk: Три́фон Пече́нгский, Trifon av Petsjenga) eller den hellige Trifon (ca. 1495 – 15. desember 1583), døpt Mitrofan (Митрофан), var en russisk kirkebygger, munk og helgen og virket som misjonær blant skoltesameneKola. Han var grunnleggeren av klosteret i Petsamo og bygget flere kirkebygg på Kola, bl.a den første kirken i Boris Gleb og St. Georgs Kapell i Neiden i Sør-Varanger.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Trifon ble født i en prestefami­lie i den lille byen Torzhek i Nov­gorodområdet omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det hadde ikke en småbyprest anled­ning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og skrive av sin far og hjalp ham senere i kirken som opple­ser og sanger. Det fortelles at det var en tekst fra morgen­gudstjenesten som gav inntrykk på ham og som in­spirerte ham til å søke mot det monastiske liv.

I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretnin­ger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de "ville" men­neskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenba­ring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette "hungrende og vansmektende land" for å forkynne evangeliet. Han reiste som ung mann i begynnelsen av 1520-årene, helt på eget initiativ og uten noen mi­sjonsorganisasjon i ryggen. Flere år studerte han livet og skikkene hos skoltesamene, og lærte seg språket deres grundig. I 1524 har han byg­get sin egen tømmerkoie i nærheten av Petsjengaelven.

Etterhvert begynte han sin misjonsvirksomhet blant samene, som i begynnelsen utviste stor motstand mot å motta den kristne lære. Opphisset av seidemennene satte de i gang å forfølge den hellige Trifon, og mer enn én gang var de ute etter hans liv.

Kirken og klosteret i Petsjenga[rediger | rediger kilde]

Hans forkynnervirksomhet bar tyde­ligvis frukter og i 1532 kom en delegasjon til erkebis­kop Makarij i Novgorod for å be om antimins (alterklede med innsydd relikvie) for nattverdsfei­ring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk. Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interes­se for misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje. Lederen for delega­sjonen skal ha vært Mitrofan og med seg tilbake hadde delegasjonen et brev med erkebisko­pens velsignelse til misjonsvirk­somheten, materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år 1264, nær dagens Murmansk) var det en kirke, men det var meget langt bor­te. En kirke ble bygget ved Petsjengaelven til ære for Den Hellige Treenighet og innvi­et av presten Ilia fra Kola i 1533. Samtidig ble Mitrofan viet til munk med navnet Trifon.

I 1530-årene begynte det å danne seg et lite broder­skap rundt Trifon, et kloster i sin spede begynnelse. De holdt til i nærhe­ten av Treenighets-kirken ved Petsj­engaelven, hvor Treenighetskloste­ret senere oppstod. En langvarig hungersnød som herjet i Nord-Russland på slutten av 50-årene og begyn­nelsen av 60-årene fikk avgjørende betydning for klosterets opprettelse. Trifon begav seg sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. I flere år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok "sendinger". I 1556 kommer de til Moskva hvor de får audiens hos tsar Ivan den grusomme og hans sønn tsar­evitsh Fjodor. Resultatet av møtet med tsaren ble et "gavebrev" hvor klosteret får rett til statens skatter, avgifter og rettighe­ter i området hvor skol­tesamene bodde.

Trifon, som ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i "ødemarken" syd for klosteret, hvor han bygde en liten hytte og et kapell til ære for Guds Moders Hen­sovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død 15. desember 1583, etter omtrent 60 år i Petsamo. Da var også alle skoltesamene kris­tnet.

Klosteret i Petsjenga var lite og ubetydelig i større sammenheng. Den hollandske handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30 legbrødre i kloste­ret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet det nok mest på en stor bonde­gård eller en liten landsby med kirke. Ingen forsvarsve­rker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele kloste­ret og drepte de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.

Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av ma­trikkelen, og det ble forsøkt gjen­opprettet noen ganger. En gang i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men "opplysningstiden" hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også "Nye Kola Petsjenga-klosteret" i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hellige Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for "Kristi innbærelse i tempelet".

Slik var Petsjenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da det ble gjort forbere­delser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmer­hus rundt en kirke. I 1917 hadde klosteret 30 munker, og det eksis­terte til 1939 da vinterkrigen mel­lom Sovjetunio­nen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt. Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.

Boris Gleb[rediger | rediger kilde]

Hele sitt liv gjennom bygde den hellige Trifon kirker. Således reiste han i 1565 en kirke for de hellige lidelsesbærere Boris og Gleb ved Pasvikelvens vestre bredd, ca. 40 km. fra klosteret. Det var en enkel tømmer­bygning bestående av tre deler. Den ble skoltesa­menes viktig­ste kirke og stod helt til 1944, da den brant ned.

I de siste årene av sitt liv gikk den gamle Trifon ofte fra klosteret og ut i ødemarken hvor han bygde kirken til minne om Den Allhellige Gudføderskes hensovnelse. Han tilbragte ensomheten der i bønn. Her bestemte han også at han skulle begraves. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget en større og mer staselig kirke ved siden av den opprinnelige. Denne nye kirken står fremdeles og er blitt restaurert og tatt i bruk igjen for kun få år siden.

St.Georgs kapell i Neiden[rediger | rediger kilde]

Videre bygde han antakelig samme år det lille bedehu­set eller kapellet til ære for den hellige martyren Georg i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står igjen av det som Trifon bygde. Det har spesiell betyd­ning som Nord-Norges eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er bygget som sådant. Kapellet er så beskjedent, både i størrelse og utseende, at J. A. Friis kun omtaler det slik i sin bok: "Ogsaa i Neiden staar det en liden Hytte, som 2 derboende Skoltelapfamilier har givet Navn af Kapel". Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, neden­for Skolte-fossen og Trifons-kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjo­nen. Rundt kapellet er det gravplass med et par gamle kors, en liten "klokke­støpul" er satt opp på ved ka­pellets ene side, og et tradisjonelt gravmonu­ment i tømmer er reist på dets andre side av Kirkeforeningen i 1996. Rundt gravplas­sen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med noen få gamle huser, restene av skoltebyen.

Kapellet er ikke bygget til litur­gisk gudstjeneste, men heller som bede­hus og gravkapell. Under liturgiene står "menigheten" utenfor, og om været tillater det, flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapel­let.

Trifonshulen[rediger | rediger kilde]

På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl. Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fis­ke. Den er ca. 2 m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp. Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs. Siden har den blitt betraktet som en helligdom. Keilhau skriver i 1831 om hulen "til hvis Indgang man må klatre nogle Alen opad den næsten lodrette Klippevæg, mødte først en grov Lærredsdug som Forhæng, derefter Helligdommen selv, som bestod i et lidet Maleri, forestillende en Gudsmoder, samt i et derunder hængende hvidt Klæde med et gyldent brod­eret Kors. Foran Billedet stode tvende smale Voxlys". I forbindelse med besøk av en russisk stor­fyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en "alter­tavle" ble tatt inn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår tid, men da St.Georgs kirkeforening i Neiden ble organisert, ble også tradisjo­nen i forbindelse med Tri­fons-hulen gjen­opptatt. Her ble anbragt et ikon og det ble forrettet andakt her.