Théophile Ferré
| Théophile Ferré | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. mai 1846[1][2] Paris | ||
| Død | 28. nov. 1871[3][2] (25 år) Satory | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, kommunard, attorney's clerk | ||
| Søsken | Marie Ferré | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Levallois-Perret Cemetery | ||
| Medlem av | Comité de vigilance de Montmartre Commune Council Comité central républicain des Vingt arrondissements[4] | ||
Charles Théophile Ferré (født 6. mai 1846 i Paris, henrettet 22. november 1871 i Satory) var en fransk revolusjonær.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Det er lite man vet om Ferrés bakgrunn og tidlige livsfaser, skjønt det kan være at han hadde en stilling ved et advokatkontor.
Ferré var ivrig tilhenger av Louis Auguste Blanqui, og bedrev under keiserdømmets siste år en livlig revolusjonær propaganda og inntok en ledende rolle innen Pariskommunen.
Kommunen forsøkte under hans ledelse å få til en utveksling av deres mest fremstående fange, erkebiskop Georges Darboy, mot Blanqui. Den amerikanske ambassadør i Paris, Elihu B. Washburne, var mellommann i disse forhandlingene, men kunne bare melde tilbake til Ferré statsminister Adolphe Thiers' avvisning av forslaget.
Da kommunen var i ferd med å bryte sammen, truet Ferré med å drepe dem som kommunen hadde tatt som gisler, dersom regjeringsstyrkene drepte kommunarder, som de revolusjonære opprørerne ble kalt. Trusselen gjorde intet inntrykk; under det som skulle bli kalt «den blodige uke» (semaine sanglante) fra 21. mai pågikk massehenrettelser av kommunarder. Dermed kom det til et punkt da Ferré ble utfordret til å gjøre alvor av sin trussel den 24. mai 1871.
En delegasjon ab men fra nasjonalgarden, anflrt av Gustave Genton, et medlem av kommunene komié for offentlig sikkerhet, kom til kommunens nye hovedkvarter i rådhuset for det 11. arrondissement og forlagte den umiddelbare henrettelse av gislene som satt i fengselet La Roquette. Etter noe nøling autoriserte Ferré skriftlig henrettelsesordrene.
Genton ba om frivillige til å utgjøre eksekusjonspelotongen, og begav seg til La Roquette-fengselet, hvor mange av gislene ble holdt. Genton valgte seks navn fra listen over gisler, blant dem erkebiskop Georges Darboy, abbé Deguerry, Bonjean (président de chambre à la Cour de cassation), og Allard, Clerc, Ducoudray, tre medlemmer av jesuittordenen. Fengselsdirektøren, Francois, nektet å gi fra seg erkebiskopen uten en spesifikk ordre fra kommunen. Genton sendte en stedfortreder tilbake til Ferré for å søke dette. Ferré svarte med ordren og skrev «og spesielt erkebiskopen» nederst på notatet. De seks gislene ble deretter ført ut på gårdsplassen til fengselet, stilt opp mot veggen og skutt.[5]
Forsvarere av kommunen prøvde senere å rettferdiggjøre handlingen til Ferré som en fullt forståelig gjengjeldelseshandling for de summariske henrettelsene utført av den franske hæren under «den blodige uke».[6]
Ferré ble etter kommunens endelige nederlag stilt for krigsrett for disse henrettelsene og arkebusert. Sammen med ham ble også Louis Rossel og Pierre Bourgeois, som hadde vært med i den franske hær og løpt over til kommunen. Ferré avslo å få bind for øynene. Han ble bare såret av skuddsalven. Ved ett enkelt skudd ble han så drept ved et coup de grâce.[7] Gustave Genton skulle også bli henrettet for sin rolle i henrettelsen av gislene.
Ferré og Michel[rediger | rediger kilde]
Louise Michel, en annen av opprørerne, var dypt forelsket i Théophile Ferré. Begge inntok samme trassige holdning da de stod for retten. Michel dediserte det dramatiske avskjedsdiktet l’œillet rouge («Den røde nellik») til ham.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 19352, oppført som Charles Théophile Ferré[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 148916821[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Charles Theophile Ferre, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Theophile-Ferre, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q55086974, side(r) 46[Hentet fra Wikidata]
- ^ Milza. Pierre, "La Commune", Paris, Perrin, March and April 2009, pp. 403-404
- ^ Lissagaray, Prosper-Olivier, Histoire de la Commune de 1871 (1876) La Decouverte, 2005.
- ^ «The Recent Executions». The Times (27234). London. 30. november 1871. s. 12.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Prosper Olivier Lissagaray: Histoire de la Commune de 1871 (1876) Paris: Librairie Marcel Rivière - Bibliothèque des Sciences Politiques et Sociales, 1947
- Bernard Noël: Dictionnaire de la Commune Paris: Champs Flammarion, 1978