Sykkelhjelm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En moderne sykkelhjelm laget i lettvektsmateriale
Nederlandsk sykkelhjelm av metall fra 1949
Uwe Raab under sykkelrittet Ronde van Vlaanderen med hjelm av «hårnett»- eller «styrtkappe»-typen
Miljøpolitikeren Winfried Hermann representerer De Grønne i den tyske Riksdagen. Her er han avbildet med sykkelhjelm i 2005.

Sykkelhjelmen er en type lett styrthjelm beregnet for syklister. Slike hjelmer har gradvis utviklet seg over de siste 50 år som sikkerhetsutstyr til å redusere eller hindre hodeskader ved sykling.

Testing og potensial[rediger | rediger kilde]

Hjelmer kan redusere eller hindre sår og skader som følge av støt mot hodet. Testing av hjelmer skjer ved å la dem falle fra noen meters høyde med et modellhode inni og måle reduksjon i akselerasjon. Hastigheten som oppnås i fallet i testene er omkring 22 km i timen. Dette gir en idé om hjelmenes beskyttelsspotensial. En type krefter som hjelmer generelt ikke tar høyde for, er de som virker til å rotere hodet og dermed hjernen i forhold til hodeskallen.

Debatt om påbud[rediger | rediger kilde]

Hjelmer begynte å bli vanligere i bruk omkring 1990–1995, blant annet som følge av konstruksjonen ble endret slik at de ble luftigere og lettere. Etter at vitenskapelige rapporter mente å kunne vise at sykkelhjelmer kunne redusere skadefrekvens dramatisk ble holdingskampanjer satt i gang i mange land i den vestlige verden. Syklistorganisasjoner var og er aktive i promotering av hjelmer. Etterhvert kom fram forslag om å påby hjelmer, i konkurranser og også for syklister i trafikken. Det viste seg imidlertid at mange syklister hadde motforestillinger og mente at hjelmen skapte like mange problemer som den løste. De var ubehagelige, vanskelige å stille og i veien når man skulle inn i en butikk, et kontor, et hjem eller et spisested. Hodeskader, og da spesielt alvorlige hodeskader er sjeldne, selv om bortimot alle syklister har fått en skramme eller flere.

Konsekvenser av reduksjon i sykling[rediger | rediger kilde]

Organisasjoner for hverdagssyklister, som Syklistenes Landsforening og deres mor-organisasjon, European Cyclists' Federation mente å ha belegg for at hjelmpåbud ville redusere antall syklister og totalt sett ha en negativ helseeffekt for dem som da sluttet å sykle. De negative helsemessige konskvensene ville veie mye tyngre en de positive ved reduksjon i hodeskader. Dessuten mente de at en reduksjon i sykling hadde andre negative konsekvenser, blant annet i forhold til en tendens i retning av økning i biltrafikk og tilhørende forurensing, utrygghet, støy og kostnader.

Om man ville øke syklisters sikkerhet, var det mange andre tiltak som ville virke bedre og ha færre uheldinge konsekvenser.

Nyere forskning fra blant annet USA, Vest-Europa og Australia viser dessuten at jo flere syklister, jo sikrere for hver syklist og omvendt. Så hvis antallet syklister reduseres som følge av et hjelmpåbud, vil det i seg selv ha en negativ effekt på trafikksikkerheten for den enkelte syklist (Jacobsen, 2003). En formel har blitt etablert og testet for denne sammenhengen. Grovt sett vil en dobling i antall syklister redusere risiko for de enkelte syklist med 30%. Denne effekten er kjent fra flere sammenhenger og kalles på engelsk "Safety in numbers". Dette skal være en hovedgrunn, i følge Jacobsen, for at det er mye sikrere å sykle i Danmark og Nederland enn i andre land. I disse to landene er hjelmbruk mye sjeldnere enn i landene som man har sammenliknet med, som f.eks USA, Australia og Storbritannia.

Erfaringer med hjelmpåbud[rediger | rediger kilde]

Delstater i Australia innførte hjelmpåbud til forskjellig tid og i litt varierende former rundt 1990. New Zealand var først ut med en nasjonal lov om hjelmpåbud for alle, og er antakelig det eneste landet der en slik lov er gjeldende for alle aldersgrupper og for hele landet.

Hva resultatet var i disse landene er omdiskutert. Begge sider påberoper seg vitenskapelige studier med statistisk analyse publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

Både i Australia og New Zealand ble antallet syklister redusert dramatisk på samme tid, samtidig som en dreining skjedde fra sykling i trafikk som transport over til fritidssykling. Antallet hodeskader per syklist ble ikke vesentlig redusert (Robinson, DL 1996). Tidligere rapporter viste en reduksjon i antall hodeskader de første årene etter at hjelmpåbudet trådte i kraft. Hjelmpåbudet ble utropt til en suksess. Men det viste seg at man da ikke tok høyde for at antallet syklister hadde gått kraftig ned. Årssakssammenhengen for reduksjone av antallet syklister er omdiskutert, men det er enighet om at en merkbar reduksjon i sykling skjedde disse årene.

Dorothy L. Robinson, som er statistiker, har vært sentral i den vitenskapelige debatten. Hun peker på at det har vært en trend i nedadgående retnig over en årrekke i Australia og New Zealand når det gjelder trafikkskader på fotgjengere og syklister. Trenden rekker tilbake noen år før hjelmpåbudet kom. På tross av at de gjenværende syklistene i stor grad brukte hjelm kan hun ikke se at det har påvirket den underliggende trenden der skadeutviklingen for fotgjengere og syklister nærmest har variert i takt. På den andre siden kan det godt hende at den langsiktige nedatgående trenden av ulykkesfrekvens både før og etter hjelmpåbudet kom kan forklares av at hjelmbruken også har vært stadig på vei opp, også før påbudet ble innført.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Jacobsen, Peter Lyndon (2003): Safety in numbers: more walkers and bicyclists, safer walking and bicycling. Inj Prev 2003;9:205-209
  • Robinson, Dorothy (1996): Head injuries and bicycle helmet laws in Accident Analysis and Prevention Vol 28 No 4 pp463-75, 1996.
Commons-logo.svg Commons: Kategori:bicycle helmets – bilder, video eller lyd