Strømlinjeform

Vikingene kjente godt til fordelen med å strømlinjeforme skip. Gokstadskipet viser tydelig de to trinnene i byggingen av et vikingskip. Med den slakke bunnen og de bratte sidene

Strømlinjeform forekommer både i naturen og for menneskeskapte gjenstander. Den gir mindre vann- eller luftmotstand enn andre former – men ofte strømlinjes også gjenstander hvor dette er uten betydning.

Strømlinjeformer blant dyr[rediger | rediger kilde]

Fossilfunn viser at mange dyr utviklet strømlinjeformer allerede for hundrevis av millioner år siden – først i havet, dels fordi livet oppstod her, dels fordi vannmotstanden er langt større enn luftmotstanden. Noen eksempler:

Frittsvømmende fisk, fiskeøgler, hvaler, pingviner og vannkalver har uavhengig av hverandre (konvergent evolusjon) utviklet en strømlinjet kroppsform som gjør det mulig å svømme hurtig.
Falker, seilere og tusmørkesvermere har utviklet en slank, men kraftig kroppsform og lange, spisse vinger, noe som minimerer luftmotstanden når de flyr i stor fart.

Menneskeskapte gjenstander[rediger | rediger kilde]

Båter og skip[rediger | rediger kilde]

Før jernbaner og biler dukket opp, var selv de hurtigste hestevognene fra tidlig 1800-tall så langsomme at kjøretøyenes utforming og luftmotstanden spilte liten rolle. Men vannmotstanden er langt større, så alt for flere tusen år siden bygget sjøfarende folk som fønikere og hellenere strømlinjeformede skip.

Jernbanemateriell[rediger | rediger kilde]

De første forsøk på å strømlinje jernbanemateriell ble antagelig gjort i USA under utviklingen av hurtiggående sporvogner som gikk fra by til by (mellombytrikker, i USA kalt interurbans). I 1905 ble en mengde forsøk gjort av Electric Railway Test Commission på Union Traction Companys skinnegang, hvor en målte luftmotstanden med forskjellige frontpartier ved hastigheter på opptil 110 km/t. Enkelte vogner fikk strømlinjeform, men med datidens tunge materiell og moderate hastigheter spilte frontpartiets utforming liten rolle, og interessen ebbet ut.^[1].

I slutten av 1920-årene blåste en nytt liv i interessen for å strømlinje jernbanemateriell, delvis inspirert av flyindustrien, som også innførte bruken av lette aluminiumslegeringer. Nå var også hastighetene blitt større. I 1930 kom sporvogner som Red Devil fra Cincinnati Car Company og Bullet fra J.G.Brill på banen, med hastigheter på opptil 150 km/t; J.G.Brill var de første som brukte vindtunnelforsøk ved fremstilling av jernbanemateriell. Senere i tiåret kom en mengde strømlinjede lokomotiver og tog; mest kjent er kanskje Fliegender Hamburger fra 1933. Et senere av mange eksempler er det britiske InterCity 125 designet av Kenneth Grange.^[2] I dag har de fleste høyhastighetstog strømlinjeform.

Innen design[rediger | rediger kilde]

I slutten av 1930-årene ble strømlinjeform noe av en mote innen design – ikke bare for hurtiggående kjøretøy. Også husholdninginnretninger og gjenstander som kjøleskap, radioapparater, kaffebarer og nøtteknekkere fikk et enhetlig og iallfall moderne, aerodynamisk utseende med stumpe, avrundede, myke og glinsende former og krumme (ofte også forkrommede) dekordetaljer. Den skulle uttrykke fart, tempo og effektivitet. Et avrundet kjøleskap er dessuten mindre ubehagelig å kollidere med for f.eks. løpende småbarn, og avrundede smågjenstander er gjerne mindre farlige å leke med enn spisse. Avrundede matbokser er lettere å rengjøre enn tilsvarende med skarpe hjørner.

Raymond Loewy (1893–1986) fra USA tilhørte eliten innen denne sjangren. Han opererte fra 1908 til 1975 og utformet ikke bare strømlinjete biler, modellfly og lokomotiver – men også bl.a. kjøleskap, frysebokser, barbermaskiner, flasker, sigarettpakker og jukebokser.

Stilen var populær på hele 1950-tallet, men også senere har strømlinjeformen blitt brukt og videreført i blant annet design av kjøretøy som skal gi minst mulig luftmotstand (eller i det minste gi inntrykk av det).