Stenkilætten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Stenkilætten er et navn som i ettertid er blitt satt på den kongsslekt som styrte over Sverige (eller deler av Sverige) fra ca. 1060 til 1120-tallet.

Ættens navn er fra dens første konge, Stenkil, som i henhold til Vestgøtalovens kongeliste nedstammet fra Vestergøtland, men som ble valgt til konge av sveaerne ettersom han var giftet inn i den gamle kongsætten som døde ut ca. 1060. Stenkil døde i det store omveltningsåret 1066 og vår kunnskap om de neste to århundrene er svært usikker og sparsommelig.

Umiddelbart etter at Stenkil døde skal det ha brutt ut innbyrdeskriger mellom to tronpretendenter som begge hette Erik, den ene kan ha vært Stenkils sønn. Det er derimot sikkert at Stenkil var far til kongene Halstein og Inge Stenkilsson den eldre. Halstein ble far til kongene Filip og Inge den yngre. Når Ragnvald Knaphövde (antageligvis en sønn av Inge den eldre) døde var også Stenkilsætten utdødd på mannssiden.

Antageligvis var samtlige konger på 1100-tallet på et eller annet vis beslektet med Stenkilsætten. De forbindelser som er kjente gikk via Inge den eldres barn – tre døtre og en sønn: Margret Fredskolla (gift med kong Magnus Berrføtt av Norge), Katarina Ingesdatter, Kristina Ingesdatter og den før nevnte Ragvald Knaphövde.

Margrets sønn fra andre ekteskap med den danske kongen Nils av Danmark, Magnus Nilsson eller Magnus den sterke som han er blitt kjent som, gjorde et forsøk på den svenske kronen gjennom slektskapet via moren og klarte å bli valgt til konge av vestgøterne (men aldri over hele Sverige).

Katarina ble svigermor til Erik den hellige som ble stamfar for Erikætten. Ragnvald ble morfar til den danske prinsen Magnus Henriksson som gjorde et forsøk på den svenske kronen ca. 1160 og drepte både Sverker den eldre og (muligens) Erik den hellige. Noen direkte kobling mellom Stenkilætten og Sverkerætten er ikke kjent, men Kristina Ingesdatter ble mormorsmor til Karl Sverkerssons ektefelle.