Spanner-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

«Spanner-saken» var en rettssak i Storbritannia fra 1987 og utover der 16 homofile menn ble dømt til fengsel i opptil 4 ½ år for å ha torturert andre. Det uvanlige med saken var at alle «ofrene» hadde samtykket i å bli «torturert». Saken fikk stor oppmerksomhet, og den satte varige spor i det sadomasochistiske miljøet i Storbritannia. Blant annet førte Spanner-saken til at SM-organisasjonen SM Pride ble opprettet.

Saken[rediger | rediger kilde]

Under en politiaksjon i Manchester i 1987 beslagla politiet en video som viste flere identifiserbare menn som deltok i sterke SM-aktiviteter som pisking og skading av kjønnsorganer. Politiet påstår at de øyeblikkelig startet mord-etterforskning, fordi de var sikre på at mennene hadde blitt drept. Denne etterforskningen skal ha kostet fire millioner pund (nesten 50 millioner kroner). Internt i politiet fikk saken navnet «Operasjon Spanner». Flere titalls homofile menn ble avhørt. Politiet fant ut at ingen av mennene i videoen hadde blitt drept, eller engang fått skader som måtte behandles medisinsk.

Dommen[rediger | rediger kilde]

I 1990 kjente 16, deriblant Alan Oversby, av de tiltalte mennene seg skyldig i flere tiltalepunkter, og de ble sendt i fengsel, gitt betingede dommer eller bøtelagt. Mennenes forsvar var basert på det faktum at de alle hadde samtykket i det de hadde vært med på. Men i en kompleks rettslig kjennelse bestemte dommer Rant at det de tiltalte hadde gjort falt utenfor unntakene i loven om overfall.

Flere av de tiltalte anket dommene og straffeutmålingen. Høyesterett opprettholdt dommene, men straffene ble redusert, siden det ble vurdert slik at de tiltalte kanskje ikke visste at det de gjorde var ulovlig. Men Høyesterett poengterte at dette ikke ville gjelde lignende saker i framtiden. Saken gikk så til det britiske Overhuset, som behandlet saken i 1992 og avga kjennelse i mars 1993. Lordene i Overhuset opprettholdt dommene med et flertall på tre mot to. Lord Templeman i Overhuset uttalte:

«I prinsippet er det forskjell på tilfeldig vold og vold som skjer i ren grusomhet. Sadomasochistisk vold innebærer sadistisk grusomhet og nedverdigelse av ofre. Slik vold er skadelig for de involverte og farlig. Jeg er ikke rede til å starte et forsvar for samtykke til sadomasochistiske handlinger som avler og forherliger grusomhet. (...) Samfunnet er berettiget og nødt til å beskytte seg mot en volds-kultus. Nytelse forårsaket av smerte er en ond ting. Grusomhet er usivilisert.»

Saken ble anket til den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men ved kjennelse i februar 1997 ble anken ikke tatt til følge. Domstolen var delt i avgjørelsen – vedtaket ble gjort med et flertall på elleve mot sju. Den norske representanten i domstolen var ikke til stede.

Bevisene[rediger | rediger kilde]

Bevisene mot de dømte besto av en videofilm og deres egne forklaringer. Da de ble avhørt av politiet var mennene så sikre på at det de hadde gjort var lovlig (fordi de hadde samtykket til det) at de åpent inrømte å ha vært med på det videoen viste. Uten disse forklaringene og videoen ville ikke politiet hatt noen bevis mot mennene, og det ville vært umulig å dømme dem.

Loven om overfall (assault)[rediger | rediger kilde]

Etter britisk lov kan du ikke samtykke til overfall. Det finnes likevel unntak. For eksempel kan du samtykke til at en lege berører og kanskje skader kroppen din, du kan samtykke til at en motstander slår og skader deg i sport som for eksempel rugby eller boksing, du kan samtykke til tatoveringer eller piercing hvis det er for å smykke ut kroppen. Du kan også bruke samtykke som forsvar mot tiltale for det som på engelsk kalles Common Assault, som er overfall som ikke medfører noen betydelig skade.

Vurderingen[rediger | rediger kilde]

Lordene i Overhuset bestemte at SM-aktiviteter ikke utgjør noe unntak fra regelen om at samtykke ikke er noe forsvar mot tiltale for overfall som fører til kroppslig skade eller alvorlig kroppslig skade. Dette defineres som aktiviteter som forårsaker varig skade. Sår kan regnes som varig skade av retten, selv om de gror helt, og det kun tar kort tid. Alvorlig kroppslig skade dekker alvorligere skader og lemlestelser. Dommer Rant introduserte noen nye begreper for å definere det han regnet som lovlig og ulovlig skade. Han bestemte at kroppslig skade gitt eller påført under seksuell aktivitet var lovlig hvis smerten den forårsaket var «bare øyeblikkelig» og «så liten at den ikke kan regnes med». Hans skjønn gjelder også for merker på kroppen, som de som kan komme av slag eller bondage. Heller ikke disse må, ifølge ham, være av varig art. Alt i alt bestemte dommer Rant at all skade, smerte eller merker som var mer enn ubetydelig og øyeblikkelig var ulovlig og ville regnes som overfall av loven.

Følgene[rediger | rediger kilde]

Dommen i Spanner-saken fastslo at mange sadomasochistiske aktiviteter er ulovlige i Storbritannia. Dette har ført til redusert åpenhet om SM, og blant sadomasochister, i Storbritannia. I tiden rundt Spanner-saken opplevde de britiske SM- og homo-miljøene politiaksjoner på samme måte som det amerikanske SM-miljøet har vært utsatt for. (Se Paddleboro-saken.) SM-miljøet i Storbritannia forble aktivt, men britiske sadomasochister holder likevel fremdeles mye skjult, i redsel for å bli tiltalt for vold og tortur. Dessverre fører dette også til at britiske sadomasochister kvier seg for å melde fra om virkelige overgrep. Dommen i Spanner-saken førte også til store problemer for arbeidet for sikrere sex.

Spanner-saken førte til at de politiske organisasjonene SM Pride og Spanner Trust ble startet. I Norge samlet Smia Oslo i 1996 moralsk og økonomisk støtte til de dømte i Spanner-saken.

Det har aldri vært noen tilsvarende sak som Spanner-saken i Norge. Men av den grunn er det også usikkert hva som er lovlig av SM-aktiviteter i Norge. Det antas at sadomasochistiske aktiviteter er lovlige i Norge så lenge alle parter samtykker og er over 18 år. Men dette har aldri blitt fastslått av noen domstol eller dommer.

2005[rediger | rediger kilde]

I 2005 har sadomasochister i USA og Storbritannia møtt nye problemer. I Storbritannia foreslår myndighetene å straffe nedlasting og innehav av selv moderate SM-bilder, og i USA har flere nettsider om SM blitt stengt i frykt for at eierne skal bli straffet for innholdet. Dette rammer også arbeidet for sikrere sex. Det er grunn til å tro at det vil komme nye saker i Storbritannia som vil ha fellestrekk med Spanner-saken dersom lovforslaget om forbud mot SM-bilder blir vedtatt.

Dokumentasjon[rediger | rediger kilde]

Denne teksten er basert på The Spanner Trust: The History of the Spanner Case [1], engelsk Wikipedias side om Spanner-saken [2], Spanner on the Web: Spanner Time Line [3] og Smia Oslos side om Spanner-saken [4]. Den delen av artikkelen som er oversatt fra The History of the Spanner Case er gjengitt med tillatelse fra The Spanner Trust.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]