Slaget ved Bussaco

Slaget ved Bussaco
Konflikt: Den spanske selvstendighetskrigen, del av Napoleonskrigene
	; Nasjonalpalasset i Bussaco
Dato	27. september 1810
Sted	Bussaco, Portugal
Resultat	Anglo-portugisisk seier
	Stridende parter
Storbritannia; Kongedømmet Portugal	Frankrike
	Kommandanter og ledere
Lord Wellington (alias Arthur Wellesley)	André Masséna ; Michel Ney
	Styrker
25 000 briter ; 25 000 portugisere	65 000
	Tap
1250 døde eller sårede	4500 døde eller sårede

Slaget ved Bussaco inntraff 27. september 1810 og resulterte i tap for de franske styrkene mot Lord Wellingtons anglo-portugisiske hær under den såkalte Peninsularkrigen eller Halvøyskrigen, en del av Napoleonskrigene.

Oversikt

Etter å ha okkupert høydene i Bussaco (en 10 mil lang åsrygg) med 25 000 britiske soldater, og det samme antallet portugisiske, ble Wellington angrepet fem ganger av 65 000 franskmenn under kommando av marskalk André Masséna. Masséna var usikker på fienden med hensyn til troppedisposisjoner og styrkens størrelse fordi Wellington hadde utplassert dem på motsatt helling av åsen, hvor de kunne holde seg skjult og heller ikke var lett å ramme med artilleri. Selve angrepene ble ledet av marskalk Michel Ney og generalmajor Jean Reynier, men etter lange og harde kamper klarte de ikke å nedkjempe de allierte og måtte resignere med et tap på 4 500 drepte eller sårede, mot anglo-portugisiske tap på om lag 1 250.

Organisering

Wellington hadde seks britiske infanteridivisjoner, ledet av henholdsvis generalene Robert Craufurd, Brent Spencer, Rowland Hill, Thomas Picton, Galbraith Lowry Cole og James Leith. De siste tre divisjoner var støttet av hver sin portugisiske brigade. I tillegg var det flere rene portugisisk enheter, en infanteridivisjon bestående av to brigader under John Hamilton, og tre selvstendige brigader ledet av Denis Pack, Alexander Campbell og John Coleman. Videre ledet George DeGrey, John Slade, George Anson og Henry Fane hver sin britiske kavaleribrigade, pluss fire regimenter av portugisisk kavaleri. Artilleriet bestod av seks britiske, to tyske (King's German Legion) og fem portugisiske enheter.

Dette var den første store slaget i Peninsularkrigen hvor enheter av den rekonstituerte portugisiske hæren kjempet og ga med dette et stort moralsk løft til de uerfarne soldatene.

Massénad franske hær bestod av 3 infanterikorps under ledelse av Reynier (2 divisjoner), Ney (3 divisjoner) og Generalmajor Jean Andoche Junot (2 divisjoner), samt en kavalerireserve ledet av Generalmajor Louis Pierre. Hvert franske korps inneholdt en standard brigade av lett kavaleri. Jean Baptiste Eblé var Massénas artillerikommandør og disponerte 112 kanoner.

Planer

Wellington utplasserte sin hær langs toppen av Bussaco Ridge, mot øst. For å forbedre fremkommeligheten hadde han latt sine ingeniører bryte en vei som fulgte åsryggen på langs. Cole holdt venstreflanke (nord). Deretter kom Craufurd, Spencer, Picton og Leith. Hill holdt høyre flanke (sør) sammen med Hamiltons tropper.

Masséna ble påskyndet av Ney og andre offiserer til å angripe de britiske posisjonene i stedet for å gå rundt dem, og han beordret en rekognosering av den bratte åsryggen. Han planla å sende Reynier til sentrum av åsen, som han mente var den britiske høyreflanke. Med en gang angrepet viste tegn til suksess, skulle Masséna sende Neys korps mot britene langs hovedveien. Junots korps skulle ligge som reserve bak Neys korps. Mens Ney kunngjorde at han var klar til å angripe, kom Reynier plutselig på andre tanker og spådde at hans angrep ville bli slått tilbake.

Slaget

Reynier tropper slo til i de tidlige morgentimene. Heudelet sendte sin ledende brigade rett opp bakken i en formasjon av ett kompanis bredde og åtte bataljoners dybde. Da det ledende regiment nådde toppen av åsen, støtte de på en britisk og to portugisiske bataljoner på linje, pluss 12 kanoner. Den franske styrken prøvde raskt å endre formasjon fra kolonne til en linje. Pelet gjengir «Kolonnen begynte å plassere seg som på en øvelse.» De allierte kjørte sine infanterister i angrep, og snart ble de franske infanterister drevet til forvirring. De klarte likevel å holde en liten tarm av åsen.

Flere hundre meter mot nord, hadde Merles divisjon begitt seg oppover åsen i en lignende formasjon. Ved å bruke den provisoriske veien kunne Picton raskt mobilisere mot disse. Merles ble på toppen møtt av to britiske og to portugisiske bataljoner i en konkav linje, og franskmennene mislykkes i å etablere en stridseffektiv linje. Overmannet av ildbesvarelsen fra de britiske og portugisiske styrker, flyktet den franske divisjonennedover skråningen. Merle ble selv såret mens hans brigadesjef Jean Graindorge falt dødelig såret.

Da Reynier oppdaget Heudelets andre brigade stående i stampe ved foten av åsen, red han opp til Maximilien Foy og krevde et umiddelbart angrep. Med de allierte ut av posisjon etter å ha slått tilbake de to første angrepene, fant Foy nå et svakt punkt i de alliertes forsvar. Ved en tilfeldighet slo de til mot den minst forberedt allierte enheten – en portugisisk militsenhet – og omringet den. Da morgendisen lettet oppdaget de imidlertid ingen fiender foran den britiske høyre flanke. Wellington hadde allerede befalt Leith om å forflytte sine soldater mot nord for å hjelpe Picton. Men før Foy klarte å utnytte denne fordelen, ble de angrepet av to av Leiths bataljoner og noen av Pictons soldater. Franskmennene ble drevet tilbake og deres brigadesjef såret. Etter å ha observert dette kaoset, trakk Heudelet sin andre brigade tilbake til foten av åsen.

Etter å ha hørt skuddveksling tok Ney for gitt at Reynier hadde hatt suksess og beordret angrep. På denne siden slynget hovedveien seg forbi grendene Moura og Sula oppover mot toppen hvor i klosteret Bussaco ligger. Til tross for hard britisk motstand kjempet Loisons divisjon seg sakte oppover. Nær toppen lå imidlertid 1800 infanterister og venter på dem. Med en voldsom overraskelsesmanøver slo de to britiske enheter til på kloss hold. Den franske brigaden kollapset og flyktet. Edouard Simon, deres kommandant, ble såret og tatt til fange.

Kort tid senere litt lenger sør, løp Loisons andre brigade rett inn i ild fra de alliertes artilleri og infanteri. Denne enheten ble også spredt. Et siste forsøk av en av Marchands brigader ble også drevet tilbake da den støtte rett på en av de portugisiske brigadene. De to frontene hadde flere kraftige trefninger utover dagen, men franskmennene gjorde ingen nye helhjertede forsøk på å gjenerobre åsen.

Etterspill

Masséna måtte innse at de allierte styrkene var ham overlegen, og Wellington forflyttet også sin hær tilbake til tidligere befestede linjer. Overbevist om at han ikke kunne hamle opp med de allierte trakk Masséna sine styrker tilbake for å overvintre. Med lite mat og stadige anslag fra britene etter hit-and-run-taktikk, mistet han ytterligere 25 000 menn enten som krigsfanger eller de døde av sult eller sykdom før han trakk seg tilbake til Spania tidlig i 1811.

Wellington skulle senere bli den som ledet de britiske styrkene i slaget ved Waterloo hvor Napoleon ble endelig beseiret.

Litteratur

Chartrand, ReneBussaco 1810: Wellington defeats Napoleons MarshalsOsprey Publishing, 2001, ISBN 1841763101.
Glover, Michael, Wellington's Peninsular Victories Macmillan, 1971, ISBN 0330027891.
Horward, Donald (ed.). Pelet, Jean Jacques, The French Campaign in Portugal, 1810-1811 Univ. of Minnesota Press, 1973.
Zimmermann, Dick, "The Battle of Bussaco", Wargamer's Digest, 1978 desember