Skipsspor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Man kan tydelig se skipsspor som linjer i disse skyene over Atlanterhavet på østkysten av USA.

Skipsspor er skyer som blir dannet som resultat av eksosen skip slipper ut i havluften. I eksosen er det ørsmå partikler (aerosoler) som framstår som kondensasjonskjerner for vanndamp. Mer og mer vanndamp vil kondensere på disse partiklene til en kan se en synlig sky. Disse partiklene blir strukket ut over lange og smale områder der vinden blåser bort skipseksosen, og resultatet er lange striper over havet.[1]

Studier av skipsspor[rediger | rediger kilde]

Forskere som studerer hvordan menneskeproduserte aerosoler påvirker danningen av skyer, studerer som regel skipsspor fordi det i urbane strøk er det vanskelig å avgjøre nøyaktiv hvordan forurensning medvirker til skydanning siden atmosfæren er for samrørt over land. Skip slipper ut eksos i relativt ren og rolig marin luft, der forskere lettere kan måle effekten av utslipp av fossilt brensel på skydanning.

I hovedsak er lufta over havet mindre turbulent og har mindre konveksjon (vertikale luftstrømmer) enn lufta over land. Den lavere atmosfæren er særlig rolig over det østlige Stillehavet om sommeren på grunn av lag med varm luft 500 til 700 meter over havområdet. Denne effekt skaper temperaturinversjon, som danner et lokk over den kaldere lufta under, og stenger dermed forurensning og vanndamp inne i laget. Dette fører til at skipsspor kan vare i dagevis.

Forskningsresultater[rediger | rediger kilde]

Forskere har funnet ut at skipenes utslipp av svoveldioksid kan danne svovelpartikler i atmosfæren som fører til skyer med større refleksjonsevne, større vanninnhold og muligens mindre nedbør.[2] Dette tyder på at mennesker har skapt og forandret skyer i flere generasjoner gjennom forbrenning av fossilt brensel.

Selv om skipssporene av og til er synlige, ser forskerne vanligvis på det nær-infrarøde lyset som kommer fra disse skyene. Ved disse bølgelengdene framtrer skipssporene som lyse linjer som er lette å skille fra skyer som har oppstått naturlig i omgivelsene. Som regel vil en forurenset sky i tillegg reflektere mer sollys enn naturlige skyer.

Antall vanndråper per kubikkcentimeter i skipsspor er mer enn dobbelt så stort som for normale skyer. Radiusen på dråpene er omtrent 6 % mindre og mengden vann per kubikkmeter er doblet, og dermed kan skyen holde på mer vann enn normale skyer. Normalt oppstår regn ved at skydråper koaleserer til de blir så store og tunge at de faller mot bakken. Dråpene i skipsspor er derimot så små, og dermed så stor overflatespenning, at dråpene ikke smelter sammen like lett, og det blir mye vanskeligere å oppnå størrelsen som skal til for at dråpene kan falle mot bakken. Derfor er det lite nedbør fra denne typen skyer, og skyene virker lysere med større refleksjonsevne, særlig i den nær-infrarøde delen av spekteret.

Implikasjoner[rediger | rediger kilde]

Studiet av skipsspor kan forklare noen av klimamsyteriene i verden, for eksempel hvorfor global oppvarming påvirker den sørlige halvkule mye raskere enn den nordlige. Den dominerende hypotesen i forskermiljøene i dag er at dannelsen av aerosoler er mye større på den nordlige halvkulen er større på den nordlige halvkulen enn på den sørlige, og dette fører til økt skydekke og mindre global oppvarming som følge av drivhuseffekten (global dimming).[3]

Utslipp av svoveldioksid fra industrien kan til en viss grad motvirke drivhuseffekten som er skapt av karbondioksid. Når fossilt brensel brenner, vil både karbondioksid og svoveldioksid bli frigitt. Svovelpartikler skaper lysere skyer, som på den måten avkjøler atmosfæren ved å reflektere mer sollys, og minke oppvarming av jordoverflaten. Dette betyr igjen at mindre varme blir fanget i atmosfæren av karbondioksid og andre drivhusgasser i atmosfæren.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ship Tracks over the Atlantic (Engelsk). NASA Earth Observatory (12. mai 2005). Besøkt 21. november 2008.
  2. ^ Albrecht, B.A. (1989). «Aerosols, Cloud Microphysics, and Fractional Cloudiness» (Engelsk). Science 245: 1227-1230. doi:10.1126/science.245.4923.1227.
  3. ^ Weier, John (30. september 1999). Every Cloud Has a Filthy Lining (Engelsk). NASA Earth Observatory. Besøkt 21. november 2008.