Salme 88

«Din harme hviler tungt på meg, du lar dine brenninger slå over meg» (Salme 88:8). «Stormachtige zee met enkele boten bij rotsen» (Stormende hav med båter nær klippene) av Adriaen van der Kabel (1659 – 1705).

Salme 88 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Det regnes å være en individuell klagesalme, men den skiller seg ut fra de andre på ett punkt. Det finnes ikke noe vendepunkt i slutten av teksten fra klage til lovsang som i alle de andre salmene i denne sjangeren. Salmen fremstiller salmistens situasjon som fullstendig håpløs, uten lyspunkt verken i fortid eller fremtid. Salmen virker følgelig i tone og innhold mer som en gjennomgripende klage over hele livssituasjonen enn som en bønn om hjelp. Salmen regnes som en av de dystreste tekster i Salmenes bok, og i Bibelen generelt.

Teksten

Salme 88 NO 1978/85 En sang. En salme. Av Korah-sangerne. Til korlederen. Til å synge etter «Mahalat». En læresalme av Heman, som hørte til Esrah-ætten. 2 Herre, du Gud som er min frelser, om dagen og om natten roper jeg til deg. 3 La min bønn komme fram for deg, vend øret til mitt klagerop! 4 Min sjel er mett av ulykker, mitt liv er kommet dødsriket nær. 5 Jeg regnes blant dem som steg ned i graven, jeg er blitt som en mann uten kraft. 6 Jeg er som en død blant døde, lik falne som ligger i sin grav; du kommer dem ikke mer i hu, skilt som de er fra din hånd. 7 Du har lagt meg i graven der nede, i den mørke, dype avgrunn. 8 Din harme hviler tungt på meg, du lar dine brenninger slå over meg. Sela 9 Du har tatt mine kjenninger fra meg og gjort det slik at de avskyr meg. Jeg er stengt inne og kommer ikke ut, 10 mitt øye sløves av plager. Herre, jeg roper daglig til deg og rekker hendene ut mot deg. 11 Gjør du under for de døde, står dødninger opp og priser deg? Sela 12 Fortelles det om din miskunn i graven, om din trofasthet i dødsriket? 13 Blir dine under kjent i mørket, din rettferd i glemselens land? 14 Men jeg, Herre, roper til deg, om morgenen kommer min bønn deg i møte. 15 Hvorfor støter du meg fra deg, Herre, hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg? 16 Jeg er elendig, ja, døden nær, og det har jeg vært fra ungdommen av; rådvill bærer jeg dine redsler. 17 Din brennende harme slår over meg, dine redsler gjør ende på meg. 18 Hele dagen omgir de meg som vann, alle sammen omringer meg. 19 Du har tatt venner og frender fra meg, og mine kjenninger holder du borte.

Salme 88 hebraisk: Codex Leningradensis 1 שִׁיר מִזְמֹור לִבְנֵי קֹרַח לַמְנַצֵּחַ עַל־מָחֲלַת לְעַנֹּות מַשְׂכִּיל לְהֵימָן הָאֶזְרָחִֽי׃ 2 יְהוָה אֱלֹהֵי יְשׁוּעָתִי יֹום־צָעַקְתִּי בַלַּיְלָה נֶגְדֶּֽךָ׃ 3 תָּבֹוא לְפָנֶיךָ תְּפִלָּתִי הַטֵּֽה־אָזְנְךָ לְרִנָּתִֽי׃ 4 כִּֽי־שָֽׂבְעָה בְרָעֹות נַפְשִׁי וְחַיַּי לִשְׁאֹול הִגִּֽיעוּ׃ 5 נֶחְשַׁבְתִּי עִם־יֹורְדֵי בֹור הָיִיתִי כְּגֶבֶר אֵֽין־אֱיָֽל׃ 6 בַּמֵּתִים חָפְשִׁי כְּמֹו חֲלָלִים ׀ שֹׁכְבֵי קֶבֶר אֲשֶׁר לֹא זְכַרְתָּם עֹוד וְהֵמָּה מִיָּדְךָ נִגְזָֽרוּ׃ 7 שַׁתַּנִי בְּבֹור תַּחְתִּיֹּות בְּמַחֲשַׁכִּים בִּמְצֹלֹֽות׃ 8 עָלַי סָמְכָה חֲמָתֶךָ וְכָל־מִשְׁבָּרֶיךָ עִנִּיתָ סֶּֽלָה׃ 9 הִרְחַקְתָּ מְיֻדָּעַי מִמֶּנִּי שַׁתַּנִי תֹועֵבֹות לָמֹו כָּלֻא וְלֹא אֵצֵֽא׃ 10 עֵינִי דָאֲבָה מִנִּי עֹנִי קְרָאתִיךָ יְהוָה בְּכָל־יֹום שִׁטַּחְתִּי אֵלֶיךָ כַפָּֽי׃ 11 הֲלַמֵּתִים תַּעֲשֶׂה־פֶּלֶא אִם־רְפָאִים יָקוּמוּ ׀ יֹודוּךָ סֶּֽלָה׃ 12 הַיְסֻפַּר בַּקֶּבֶר חַסְדֶּךָ אֱמֽוּנָתְךָ בָּאֲבַדֹּֽון׃ 13 הֲיִוָּדַע בַּחֹשֶׁךְ פִּלְאֶךָ וְצִדְקָתְךָ בְּאֶרֶץ נְשִׁיָּֽה׃ 14 וַאֲנִי ׀ אֵלֶיךָ יְהוָה שִׁוַּעְתִּי וּבַבֹּקֶר תְּֽפִלָּתִי תְקַדְּמֶֽךָּ׃ 15 לָמָה יְהוָה תִּזְנַח נַפְשִׁי תַּסְתִּיר פָּנֶיךָ מִמֶּֽנִּי׃ 16 עָנִי אֲנִי וְגֹוֵעַ מִנֹּעַר נָשָׂאתִי אֵמֶיךָ אָפֽוּנָה׃ 17 עָלַי עָבְרוּ חֲרֹונֶיךָ בִּעוּתֶיךָ צִמְּתוּתֻֽנִי׃ 18 סַבּוּנִי כַמַּיִם כָּל־הַיֹּום הִקִּיפוּ עָלַי יָֽחַד׃ הִרְחַקְתָּ מִמֶּנִּי אֹהֵב וָרֵעַ מְֽיֻדָּעַי מַחְשָֽׁךְ׃

Kommentarer til den hebraiske teksten

Teksten i Salme 88 er gjennomgående enkel og forståelig. Den synes å være overlevert i en relativt god forfatning.

I vers 2a foreslår det tekstkritiske apparatet at man skal forandre større deler av teksten fra: אֱלֹהֵי יְשׁוּעָתִי «min frelses gud, jeg roper om dagen» til אֱלֹהֵי שִׁוַּעְתִּי «min gud, jeg roper». Lindström (s. 199) støtter denne endringen, men det er en ren konjektur uten manuskripter å bygge på. Det påfølgende ordet יום skal følgelig også gjøres om til יומם for å gjenskape en parallellisme som var tapt ved dittografi.

I vers 8b står det עִנִּיתָ «du ydmyker». Men i Septuaginta står det ἐπ᾽ ἐμὲ ἐπεστηρίχθη. Noe som får det tekstkritiske apparatet til å foreslå at man skal forestille seg en eldre form אִנִּיתָ לִי som følgelig skal bety: «du har slått». Nyansene er her nokså små.

I vers 17b står et צִמְּתוּתֻֽנִי som formodentligvis er uforståelig. En del manuskripter foreslår imidlertid å skrive צִמְתוּנִי som skal være bedre, og betyr «de ødelegger meg».

Den irrasjonelle tyranniske gud

I Salme 88 presenterer salmisten seg som et offer for Jahves irrasjonelle og tilfeldige vrede. Salmisten beskylder guden, ikke bare for å ødelegge sitt salmistens eget liv, men også for å ødelegge for sin egen sak. Dersom guden dreper salmisten i sitt sinne (vers 8, 17-18), blir det ikke flere lovsanger (vers 11-13). Det har vært vanlig å hevde i forskningen at Salme 88 er en av de tekstene hvor gud straffer syndere. Men det finnes ingen tegn i salmen på noen skyld. I teksten fremstår guden som en hersker som lar sin vrede ramme vilkårlig, og salmisten er et uskyldig offer i dette.

Salmisten som sosialt avsondret

De fleste individuelle klagesalmer handler om å appellere til guddommen som skal gripe inn og endre vilkårene. Elementer av dette finner man også i Salme 88. I vers 3 finnes det en jussiv (uttrykk for ønske) «La min bønn komme fram for deg, vend øret til mitt klagerop!» Men det synes helst å handle om å bli hørt, noen helbredelse fra sykdom eller noen annen form for rehabilitering bes det ikke eksplisitt om. Verbet som brukes til å beskrive bønnen er sa`aq «skrike» (צעק) i vers 2, hvor det ikke i særlig grad er bønnesituasjonen som vektlegges, men selve det ekspressive i skriket. Likeledes i vers 11-13 hvor guden beskyldes for å handle mot sine egne interesser, er det heller ikke noen eksplisitt bønn om endring. Det sentrale for salmisten er å komme til orde, og å få uttrykt sin protest.

Man kan sammenligne med de appellene som gjøres overfor jordiske konger i Det gamle testamente. Her har vi mange eksempler på hvor personer går frem for kongen for å få vedkommende til å gripe inn i deres liv (1 Kongebok 3:17-22, eller 2 Kongebok 6:26-29). Det finnes også en del eksempler på personer som fremmer klage mot kongene (2 Samuelsbok 12:1-7; 14:3-18 og Jeremia 22:1-17). Men i alle disse eksemplene forsøker de personene det dreier seg om å endre sine sosiale vilkår ved å henvende seg til sin overordnede. I Salme 88 synes dette å falle i bakgrunnen. Målet for salmisten synes å være å utøse sitt sinne. Følgelig kan han minne mer om Sjimis klage over kong David i 2 Samuelsbok 16:5-8:

5 Da kong David nådde fram til Bakurim, kom det en mann ut av byen. Mannen var i slekt med Saul. Han hette Sjimi og var sønn av Gera. Han forbannet David 6 og kastet stein både etter kongen og alle hans menn, enda hele hæren og alle krigerne gikk med ham både på høyre og venstre side. 7 Sjimi forbannet ham og ropte: «Bort med deg! Bort med deg, din blodhund, din usling! 8 Nå tar Herren hevn over deg for alt blodet som har flytt i Sauls ætt. Du tok kongedømmet fra ham, men Herren har gitt det til din sønn Absalom. Nå får du igjen for din ondskap, din blodhund!»

2 Samuelsbok 16:5-8.

Sjimi uttrykker denne klagen og forbannelsen over David, uten noen utsikt til å tjene noe på det. Samme slags inntrykk kan man få over Klagen i Salme 88 - den har ikke en sosial funksjon, men den er et innspill fra utsiden. I vers 9 står det: «Du har tatt mine kjenninger fra meg og gjort det slik at de avskyr meg», og i vers 19 har man: «Du har tatt venner og frender fra meg, og mine kjenninger holder du borte». I begge versene er guden skyldig i å ha isolert salmisten fra de andre.

Det har noen ganger blitt bermerket at det ikke finnes noen fiender i Salme 88, og det pleier å være typiske for individuelle klagesalmer. Det finnes heller ingen epitet (tilnavn til gudsnavnet som «min styrke», «min tilflukt», «min klippe» - «min frelse» i vers 2 er ett unntak og skal muligens leses som שׁועתי «mitt skrik» - se kommentar.) som også pleier å være vanlig. Det underbygger ytterligere forskjellen i rollene i denne teksten sammenlignet med andre individuelle klagesalmer. Gud har rollen som den skyldige, som fienden og den anklagede.

Døden som den endelige slutt

Passasjen vers 11-13 gir en samling retoriske spørsmål som blir lagt frem for å underbygge at guden handler irrasjonelt og mot sine egne interesser - ved å drepe salmisten i sin vrede (vers 8). I alt gis det seks retoriske spørsmål hvor alle omhandler det samme, nemlig at de døde ikke gjør noe som kan glede guden. I bildet av dødsriket heter det at - guden ikke gjør under, de døde priser ikke gud, det fortelles ikke om gudens godhet, hans trofasthet, hans undre eller gudens rettferdighet. Døden er glemselens land. Alt, både salmistens og gudens virkeområde, virker å finnes i det dennesidige. Dette står i motsetning til teksten i Salme 73:24 Hvor det heter: «24 Du leder meg med ditt råd, og siden tar du meg opp i herlighet.» Det finnes få tekster i Det gamle testamente som diskuterer hva som skjer etter livet, Salme 73 og 88 er unntak, og de gir forskjellige svar.