Saint Lawrence Seaway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saint Lawrence Seaway
Saint Lawrence Seaway
Eisenhowerslusene
Byggeår 1954 - 1959
Kapasitet
Skipslengde 225,6 m
Skipsbredde 23,8 m
Dypgående 7,9 m
Annen informasjon
Ekstra Total seilbar lengde for hele systemet er 3 700 kilometer, siden åpningen har 2 milliarder tonn gods passert denne farleden.

St. Lawrence Seaway er det alminnelige navnet for en vannvei, bestående av flere kanaler, som gjør det mulig for havgående fartøyer å gå fra Atlanterhavet til De store sjøer, helt til Lake Superior. Den er oppkalt etter St. Lawrence-elva, som den følger fra Lake Ontario til Atlanterhavet.

Trasé[rediger | rediger kilde]

St. Lawrence Seaway begynner ved Montreal i Canada med South Shore Canal (Saint-Lambert og Sainte-Catherine slusene) forbi Lachine-strykene, som erstattet den historiske Lachinekanalen. Etter å ha passert gjennom Lake Saint-Louis forserer den kraftverksdemningen ved Beauharnois via de to slusene i Beauharnoiskanalen.

Etter Lac Saint-François forlater St. Lawrence Seaway Quebec, og elva danner da en internasjonal vannvei, med Ontario i Canada på nordbredden og New York i USA på sørbredden.

Mellom Cornwall i Canada og Massena i USA går vannveien sør for elva, og passerer gjennom New York's Wiley-Dondero kanal, med Snell- og Eisenhowerslusene. Denne ruten forserer kraftverksdammen Moses-Saunders før den passerer den korte Iroquoisslusen på den canadiske siden av elva. Vestover fra Iroquoisslusen følger vannveien St. Lawrence-elva gjennom Thousand Islands og inn i Lake Ontario. I alt er det sju sluser på strekningen Montreal–Lake Ontario, fem canadiske og to amerikanske.

Welland Canal (åtte sluser) binder sammen Lake Ontario (74 moh) og Lake Erie (173 moh), og passerer forbi de formidable Niagarafallene.

Vest for Lake Ontario, i Great Lakes Waterway forserer Soo-slusene i Sault Ste. Marie, Michigan strykene i St. Mary's River, som forbinder Øvresjøen (183 moh) med Huronsjøen (176 moh). Denne korte kanalen drives uten avgift av U.S. Army Corps of Engineers,[1] ikke av den felles USA-Canadiske Saint Lawrence Seaway Management Corporation. De anses ofte ikke som en del av St. Lawrence Seaway, selv om de er en integrert del av systemet.

St. Lawrence Seaway ble tatt i bruk 25. april 1959, selv om den ikke ble offisielt åpnet før 26. juni samme år, av dronning Elizabeth II og president Eisenhower.

Konsekvensene av vannveien[rediger | rediger kilde]

For å kunne opprette en farbar kanal gjennom Long Sault-strykene og å muliggjøre bygging av kraftverk oppstrøms fra Cornwall og Massena måtte det bygges en kunstig innsjø. Denne sjøen, kalt Lake St. Lawrence, medførte at ti landsbyer i Ontario, som nå er kjent under samlenavnet «De tapte landsbyene», ble oversvømt fra 1. juli 1958. Det var også neddemming på New York-siden, men ingen bosetninger ble berørt.

Opprettelsen av vannveien førte også til at det ble innført en rekke fremmede dyrearter, herunder niøyer og sebramusling, inn i De store sjøer. Disse organismene ble innført via spillvann og ballastvann fra havgående fartøyer.

Vannveien har sørget for betydelig rekreasjonsverdi, så som båtliv, camping, fisking, og dykking.

Åpningen av vannveien har ofte fått skylda for å gjøre Eriekanalen overflødig, noe som medførte en alvorlig økonomisk nedgang i flere byer i den nordlige delene av delstaten New York.

Sluse- og kanaldimensjoner[rediger | rediger kilde]

Størrelsen på fartøyene som kan passere vannveien er begrenset av størrelsen på slusene, og i dag er maksimalt tillatt størrelse på fartøy på St. Lawrence-elva og i Welland Canal er 225,6 meter lange, 23,8 meter brede, og 7,9 meter dype. Mange fartøyer som er beregnet for bruk på De store sjøer etter åpningen av vannveien ble bygget etter maksimumsstørrelsen på slusene, uformelt kjent som Seaway-Max. Det finnes større fraktefartøyer som går i trafikk på sjøene, men disse kan ikke passere ned vannveien til havet.

Vanndybde er en annen hindring for fartøyer, spesielt i tilknyttede vannveier som St. Lawrence-elva. Dybden i ledene i vannveien er 12,5 meter nedenfor Québec by, 10,7 meter mellom Québec by og Deschaillons, 11,3 meter til Montreal, og 8,2 meter oppstrøms fra Montreal. Ledene i Great Lakes Waterway er litt grunnere: 7,62 til 8,2 meter.

Dybden på ledene og begrensninger i slusestørrelsene betyr at bare 10 % av havgående skip kan forsere hele vannveien. Forslag for utvidelse av vannveien, har helt siden 1960-tallet blitt avvist som for kostbare, og miljømessig og økonomisk uholdbare. Lavere vannivå i De store sjøene har også laget problemer for fartøyer i nyere tid.

Tidligere kanaler[rediger | rediger kilde]

I 1862 tillot slusene på St Lawrence-elva passering av båter maks 57 meter lange, 13,6 meter brede, og 2,7 meter dype. Welland Canal tillot på samme tid passering av båter maks 43 meter lange, 7,9 meter brede, og 3,0 meter dype. Dette var vanligvis for lite til å tillate større havgående fartøyer å passere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Seaway Handbook issued by the St. Lawrence Seaway Management Corporation, (Head Office, 202 Pitt Street, Cornwall, Ontario, Canada K6J 3P7) 2006.
  • Willoughby, William R. (1961). The St. Lawrence Waterway: A Study in Politics and Diplomacy. Madison, University of Wisconsin Press.  OCLC: 932877

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]