Psykopati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Psykopati er en personlighetsforstyrrelse kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer[1]. Disse symptomene inkludere egosentrert tankegang, manipulerende og overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse, dårlig atferdskontroll m.fl. [2]. Psykopati er i dag ikke en egen diagnose i diagnosesystemene ICD-10 eller DSM-IV, men brukes bredt i retts-psykiatriske/psykologiske sammenhenger.

Innhold

Historie [rediger]

Psykopati som begrep har en lang historie. Ordet ”psykopati” er satt sammen av de greske ordene psyche (ψυχή), som betyr “sjel”, ”liv”, og pathos (πάθος) som betyr ”lidelse”, ”følelse”. En av de store pionérene i den moderne psykiatrien, Philippe Pinel (1754 – 1826), bidro til konseptualiseringen av psykopatibegrepet med sin beskrivelse av lidelsen som ”manie sans delir” (galskap uten delir) [3]. Den moderne forståelsen av psykopati er sterkt preget av utgivelsen av Harvey Cleckleys berømte bok ”Mask of sanity”, som først kom ut i 1941 [4]. Han lister opp 16 atferdsmessige symptomer som karakteriserer psykopatisk personlighet.

Disse 16 er:

  1. Overflatisk sjarm og gode intellektuelle evner
  2. Fravær av vrangforestillinger og andre tegn på irrasjonell tenkning
  3. Fravær av nervøsitet eller psyko-nevrotiske tegn
  4. Upålitelig
  5. Løgnaktig og falsk
  6. Mangler anger- og skamfølelse
  7. Mangelfullt motivert antisosial atferd
  8. Dårlig dømmekraft og manglende evne til å lære av erfaring
  9. Patologisk egosentrisitet og manglende evne til kjærlighet
  10. Flatt og tynt følelsesliv
  11. Manglende innsikt
  12. Lite responsiv i mellommenneskelige relasjoner
  13. Underlig og frastøtende oppførsel, både edru og i beruset tilstand
  14. Gjennomfører sjelden trusler om selvmord
  15. Upersonlig seksualliv
  16. Manglende livsplanlegging


Diagnostisering/vurderingsinstrumenter [rediger]

PCL-R [rediger]

Basert på Cleckleys beskrivelse av psykopati utviklet Robert D. Hare en symptomsjekkliste for måling og diagnostisering av psykopati. ”Hare Psychopathy Checklist - Revised” (PCL-R) er et valid og reliabelt kartleggingsinstrument for psykopatisk personlighet som ofte omtales som ”gullstandarden” innen feltet[1][5][6]. Instrumentet består av en 20-punkts sjekkliste som skåres på bakgrunn av et semi-strukturert intervju, observasjon, og gjennomgang av alle tilgjengelige arkivdata [1]. Hvert punkt i sjekklisten skåres på en trepunkts skala fra 0 til 2 hvor 0= trekket er ikke tilstede, 1= trekket er kanskje/i noen grad til stede, 2= trekket er definitivt til stede. Maksimum skåre blir da 40 og minimum 0. For å kunne kategorisere individer som psykopat–ikke psykopat benyttes ofte en ”cut-off” score. Denne blir ofte satt til 30 i USA og til 25 i Europa [1][7]. Bruken av en slik ”cut-off” er dog ikke uproblematisk og nyere forskning viser at en dimensjonal tilnærming til psykopatibegrepet kan være mer hensiktsmessig [8]. En to-faktor modell for PCL-R har fått mye støtte i forskningen [1], men også tre- [5] og fire- fasett [9] modeller er blitt foreslått. Faktor 1 blir ofte kalt ”primær psykopati”, da denne faktoren innbefatter de mellommenneskelige og affektive kjernesymptomene. Faktor 2 inneholder de impulsive og atferdsmessige symptomene, og denne faktoren blir ofte kalt ”sekundær psykopati” [10]

De 20 punktene i PCL-R er [1]:

  1. Glatthet/overflatisk sjarm
  2. Storhetsideer om egne evner og betydning
  3. Behov for stimulering/lett for å kjede seg
  4. Patologisk lyving
  5. Bedragersk/manipulerende
  6. Manglende anger eller skyldfølelse
  7. Grunne affekter
  8. Ufølsom/manglende empati
  9. Parasittisk livsstil
  10. Dårlig atferdskontroll
  11. Promiskuøs seksuell atferd
  12. Tidlig atferdsproblemer
  13. Mangel på realistisk fremtidsplaner
  14. Impulsivitet
  15. Uansvarlig atferd
  16. Tar ikke ansvar for egne handlinger
  17. Mange kortvarige ekteskaps- eller samboerforhold
  18. Ungdomskriminalitet
  19. Vilkårsbrudd
  20. Kriminell karriere med flere typer lovbrudd


CAPP [rediger]

”Comprehensive Assessment of Psychopathic Personality” (CAPP) [11] er et nytt kartleggingsinstrument for psykopati. I likhet med PCL-R skåres CAPP på bakgrunn av et semi-strukturert intervju, observasjon, pluss all tilgjengelig arkiv-informasjon. CAPP-modellen består av 6 domener som er ment å gi et mer helhetlig bilde av psykopatiske trekk. Disse 6 domenene er:

  1. Tilknytningsdomenet
  2. Atferdsdomenet
  3. Kognitivt domene
  4. Selvdomenet
  5. Følelelsesdomenet
  6. Dominansedomenet

Et av målene for utvikleren av CAPP var å minske vektleggingen av antisosial atferd. Et annet mål med instrumentet er å kunne fange opp endringer i personligheten, enten som følge av behandling, eller som følge av andre livshendelser. CAPP er et relativt nytt instrument og utprøving og valideringsstudier pågår, for mer informasjon se http://www.gcu.ac.uk/capp/index.html.

Selvrapporteringsinstrumenter [rediger]

Bruken av selvrapporteringsinstrumenter kan være svært tidsbesparende og det er utviklet mange slike instrumenter som er ment å måle psykopatiske trekk. Eksempler på slike er: Levenson’s self-report psychopathy scale (LSRP) [12], Self-report psychopathy scale (SRP) [13][14], og Psychopathic personality inventory (PPI)[15]. Studier har vist at flere av selvrapportene korrelerer med PCL-R, men de viser også at ikke alle dimensjoner av psykopatibegrepet blir like godt fanget opp [2][16]. Spesielt ser det ut til at de mellommenneskelig og affektive symptomene er vanskeligere å måle ved hjelp av selvrapportering [2][16].

Kriminalitet [rediger]

Selv om ikke alle pesoner med psykopatiske trekk kommer i kontakt med rettsvesenet, er størstedelen av forskningen på psykopati blitt gjort på kriminelle og man vet derfor mindre om psykopatisk trekk hos ikke-kriminelle, enn hos kriminelle. Amerikanske og internasjonale studier har vist at ca. 15 -20 % av fengselsinnsatte oppfyller kriteriene for psykopati [1]. Høy PCL-R skåre er også forbundet med høy gjentagelsesfare [1], og da spesielt for voldelig kriminalitet. Selv om psykopati er blitt knyttet til høy grad av voldelig kriminalitet, er dette først og fremst snakk om instrumentell vold, altså sjeldnere vold begått i affekt [1][17].

Nevrobiologi [rediger]

Studier har vist at individer med psykopatiske trekk lærer dårligere av straff og at de har en lavere aktivering av det autonome nervesystemet mens de venter på smertefulle støt [18]. Hjernebildestudier (fMRI) har vist forskjeller mellom høyt- og lavtskårende på PCL-R i hjerneområdene amygdala, hippocampus, cingulate cortex, insula og temporale og frontale cortex [18][19]. Dette er områder som også er kjent for å være involvert i emosjonell prosessering [19].

Genetikk [rediger]

Der er økende støtte for at genetiske faktorer spiller en rolle i utviklingen av psykopatiske trekk. Spesielt emosjonell avflatning og antisosiale tendenser ser ut til være sterkt genetisk influert [8].

Behandling [rediger]

Individer med psykopatisk trekk er tradisjonelt sett på som resistente mot behandling. Noen har også hevdet at psykopater kan bli flinkere til å manipulere og bedra som følge av tradisjonell terapi, men den eneste studien som har vist en slik forverring har flere store metodologisk svakheter og omhandlet en meget spesielle terapiform som blant annet inkluderte administrering av LSD [18][20]. Andre studier har vist relativt optimistiske resultater [18]. Selv om forskning kan tyde på at kjernetrekkene forbundet med primær psykopati kan være vanskelige å behandle, kan det se ut som trekkene forbundet med sekundær psykopati kan være mer mottakelige for behandling.


Referanser [rediger]

  1. ^ a b c d e f g h i Hare, R.D (2003,). Hare Psychopathy Checklist -Revised (PCL-R)., 2 utgave. utg.. Multi-Health Systems Inc., North Tonawada, NY.
  2. ^ a b c Muller, J. L.. «Psychopathy-an approach to neuroscientific research in forensic psychiatry». Behavioral Sciences & the Law 28 (2): 129–147.
  3. ^ Schulsin, F.. «Psychopathy - Heredity and Environment». International Journal of Mental Health 1 (1-2): 190–206.
  4. ^ Cleckley, H.M. (1976,). The mask of sanity, 5 utgave. utg.. Mosby, St. Louis, MO.
  5. ^ a b Cooke, D. J.; Michie, C.. «Refining the construct of psychopathy: Towards a hierarchical model». Psychological Assessment 13 (2): 171–188. doi:10.1037//1040-3590.13.2.171.
  6. ^ Stoll, E. (2011,). Comprehensive Assessment of Psychopathic Personality (CAPP): Validity and practicability of the German version. Verlag für Polizeiwissenschaft, Frankfurt am Main, Germany.
  7. ^ Hare, R. D.; Neumann, C. S.. «Psychopathy: Assessment and Forensic Implications». Canadian Journal of Psychiatry-Revue Canadienne De Psychiatrie 54 (12): 791–802.
  8. ^ a b Hare, R. D.; Neumann, C. S.. «Psychopathy as a clinical and empirical construct». Annual Review of Clinical Psychology 4: 217–246. doi:10.1146/annurev.clinpsy.3.022806.091452.
  9. ^ Bolt, D. A.; Hare, R. D., Vitale, J. E., & Newman, J. P.. «A multigroup item response theory analysis of the Psychopathy Checklist-Revised». Psychological Assessment 16 (2): 155–168. doi:10.1037/1040-3590.16.2.155.
  10. ^ Harpur, T. J.; Hare, R. D., & Hakstian, A. R.. «Two-factor conceptualization of psychopathy: Construct validity and assessment implications». Psychological Assessment 1 (1): 6–17.
  11. ^ Cooke, D. J. (2004,). , Comprehensive Assessment of Psychopathic Personality - Institutional Raiting Scale (CAPP-IRS). Unpublished manuscript.
  12. ^ Levenson, M. R.; Kiehl, K. A., & Fitzpatrick, C. M.. «Assessing psychopathic attributes in a noninstitutionalized population». Journal of Personality and Social Psychology 68 (1): 151–158.
  13. ^ Hare, R. D.. «Comparison of procedures for the assessment of psychopathy». Journal of Consulting and Clinical Psychology 53 (1): 7–16.
  14. ^ Paulhus, D. L. (in press,). Manual for the Self-Report Psychopathy Scale.. Mulit-Health Systems, Toronto, ON, Canada.
  15. ^ Lilienfeld, S. 0.; Andrews, B. P.. «Development and preliminary validation of a self-report measure of psychopathic personality traits in noncriminal population». Journal of Personality Assessment 66 (3): 488–524.
  16. ^ a b Sandvik, A. M.; Hansen, A. L., Kristensen, M. V., Johnsen, B. H., Logan, C., & Thornton, D.. «Assessment of psychopathy: Inter-correlations between Psychopathy Checklist Revised, Comprehensive Assessment of Psychopathic Personality – Institutional Rating Scale, and Self-Report of Psychopathy Scale–III». International Journal of Forensic Mental Health 11 (4): 280–288. doi:10.1080/14999013.2012.746756.
  17. ^ Williamson, S.; Hare, R. D., & Wong, S.. «Violence - Criminal psychopaths and their victims». Canadian Journal of Behavioural Science-Revue Canadienne Des Sciences Du Comportement 19 (4): 454–462. doi:10.1037/H0080003.
  18. ^ a b c d Skeem, J.; Polaschek, D. L. L., Patrick, C. J., & Lilienfeld, S. O.. «Psychopathic Personality: Bridging the Gap Between Scientific Evidence and Public Policy». Psychological Science in the Public Interest 12 (3): 95–162. doi:10.1177/1529100611426706.
  19. ^ a b weber, S.; Habel, U., Amunts, K., & Schneider, F.. «Structural brain abnormalities in psychopaths - a review». Behavioral Sciences & the Law 26 (1): 7–28. doi:10.1002/Bsl.802.
  20. ^ Ronson, J. (2011,). The psychopath test. A journey through the madness industry. Picador, London, UK.

Se også [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Psykopati&oldid=12350532»