Pikes Peak International Hill Climb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart over løpet
Randy Schranz klatrer over tregrensen .
Monster Tajima elbil som ble vist i 2013 på løpets fanfest i Colorado Springs, USA.
Sébastien Loeb med sin Peugeot 208 T16 i Pikes Peak i 2013
Suzuki Grand Vitara (alias Escudo) i 2006

Pikes Peak International Hill Climb (PPIHC), også kjent som The Race to The Clouds er et årlig bil-og motorsykkelløp til toppen av Pikes Peak i Colorado, USA. Løpet går gjennom 156 svinger, klatrer 1 440 meter fra start ved Mile 7 på Pikes Peak Highway, til mål på 4 300 m, en stigning på gjennomsnittlig 7,2 %.[1] Den bestod av både grus og asfalt, men siden august 2011 er den helt asfaltert og som et resultat holdes alle etterfølgende løp på asfalt fra start til mål

Løpet er selvfinansiert og har funnet sted siden 1916.[1] Det startes i en rekke klasser: lastebiler, motorsykler og firhjulinger. Ofte er mange nye klasser blitt prøvd og forkastet fra år-til-år. I gjennomsnitt er det 130 konkurrenter. PPIHC arrangeres av Pikes Peak Auto Hill Climb Educational Museum som organiserer dette årlige motorsportsarrangementet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Den første Pikes Peak Hill Climb ble foreslått av Spencer Penrose som hadde bygget om den smale transportveien til den mye større Pikes Peak Highway

Martin Schanche deltar[rediger | rediger kilde]

I 1984 stilte de første europeiske deltakere i PPIHC, den norske rallykjører Martin Schanche (Ford Escort Mk3 4x4) og den franske rallykjører Michèle Mouton (Audi Sport quattro), og dermed startet en ny æra for de europeiske lagene i det nesten ukjente amerikanske løpet. Men Schanche klarte ikke å sette ny banerekord på grunn av en punktering like før mål, Mouton (sammen med sin Rally-Vm kartleser Fabrizia Pons fra Italia) vant åpen klasse, men klarte ikke å slå den nåværende rekorden.

I 1989 kom en prisbelønnet kortfilm om 1988-løpet av den franske regissøren Jean-Louis Mourey. Filmen med tittelen Climb Dance filmet innsatsen til den tidligere finske rallyverdensmester Ari Vatanen da han vant løpet på en rekordsettende tid med sin turboladede Peugeot 405 Turbo-16.

Asfaltering av motorveien[rediger | rediger kilde]

Byen Colorado Springs begynte å asfaltere motorveien i 2002 etter å ha tapt en rettssak mot Sierra Club. Lokale myndigheter asfalterte om lag 10 % av veien hvert år etter rettssaken. I 2011 var det siste løpet med uasfalterte deler. Om lag 25 % av strekningen.[2][3]

Hill Climb-mester Rod Millen advarte og mente det ville sette en stopper for løpet. Imidlertid, i 2012, var det 170 deltakere sammenlignet med 46 på samme tid i 2011.

Fremveksten av elbiler[rediger | rediger kilde]

Løpet i 2012 bød på mange uvanlige hendelser, nemlig en lengre løype enn noen gang tidligere, den lengste løpsdagen i løpets historie. Løpet i 2012 var det 90. i løpets historie og gikk første gang på bare asfalt og det ble satt flere rekorder, blant annet samlet tid-rekorden ble satt først av Romain Dumas i åpen klasse, for bare å bli slått senere på dagen av Rhys Millen, sønn av den berømte Rod Millen, i Time Attack-klassen. Nobuhiro Tajima som vant i 2011 i elbil, ble overraskende opprørt da bilen hans tok fyr i den nedre delen av løypen som forårsaket at han måtte bryte. Et av de uvanlige høydepunkter og et bevis på at asfalt har endret løpet var da Mike Ryan veltet i en hårnålssving kalt "W" , kjørte inn i rekkverket da han ikke klarte å gjennomføre en tre punkts sving, men fortsatte løpet og forbedret sin gamle rekord med 5 sekunder.[4] Jeremy Foley kjørte av veien i Devil's Playground i sin Mitsubishi Lancer

i 2013 ble tidligere rekorder knust av WRC-legenden Sébastien Loeb, med tiden 8:13.878, mens Rhys Millen endte på andre plass med 9:02.192, og slo sin egen rekord med mer enn 44 sekunder.[5] Jean-Philippe Dayrault kom på tredjeplass med tiden 9:42.740, og Paul Dallenbach på fjerde med tiden 9:46.001, noe som gjorde at fire deltakere slo sine rekorder fra foregående år.

2015 var første gang i historien at en elektrisk bil vant alle klasser. Andreplassen ble også en elbil. Allerede i 2014 vant elbiler 2.- og 3.-plass.[6][7][8] I et intervju med vinneren, Rhys Millen, sa han at han hadde mistet strøm til bilens bakre motor før halvgått løp, og hadde forventet at hans tid ville være 30 sekunder bedre.[9]

Nobuhiro Tajima er Suzuki SX4 i hans rekordløp i 2011 på tiden 9:51
Ralph Murdock i veteranklassen (RMVR modifisert) på tiden 12:51.004 i en 1970 Chevrolet

Løpsrekorder[rediger | rediger kilde]

Dagens 4-hjulinger Divisjon & Klasserekorder[10]
Divisjon Klasse År Navn Kjøretøy Tid
Elektrisk Endret 2016 Rhys Millen e0 PP100 8:57.118
Produksjon 2016 Blake Fuller Tesla Model S 11:48.264
Pikes Peak Utfordring Utstilling 2015 Tetsuya Yamano Honda Elektrisk SH-AWD med Presisjon All-Wheel Styre 10:23.829
Åpne-Hjulet 2015 Paul Dallenbach PVA Dallenbach Spesielle 9:36.496
Pikes Peak Åpen 2012 Romain Dumas 2012 Porsche GT3 R 9:46.181
Vintage 2014 Ralf Christensson 1967 Ford Mustang GT350 10:46.000
Tid Angrep Time Attack 1 2013 Paul Dallenbach Hyundai Genesis Coupe 
9:46.001
Time Attack 2 Produksjon 2015 David Donner 2014 Porsche 911 Turbo S 
10:26.896
Ubegrenset 2013 Sébastien Loeb Peugeot 208 T16 Pikes Peak 
8:13.878
Nye Rekorder for 2016 er oppført i rød.

År

Vinner Bil Tid
1981 Det amerikanske flagget Bud Hoffpauir Wells Coyote Special Roadster 13:10.100
1982 Det amerikanske flagget John Buffum Audi Quattro 12:20.520
1983 Det amerikanske flagget John Buffum Audi Quattro 12:27.910
1984 Flagget til Frankrike Michèle Mouton Audi Sport Quattro S1 12:10.380
1985 Flagget til Frankrike Michèle Mouton Audi Sport Quattro E2 11:25.390
1986 Det amerikanske flagget Bobby Unser Audi Sport Quattro E2 11:09.220
1987 Flagget til Tyskland Walter Röhrl Audi Sport Quattro E2 10:47.850
1988 Flagget til Finland Ari Vatanen Peugeot 405 Turbo 16 10:47.220
1989 Det amerikanske flagget Robby Unser Peugeot 405 Turbo 16 10:48.340
1992 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Swift 12:51.630
1993 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Swift 10:44.220
1994 Flagget til New Zealand Rod Millen Toyota Celica AWD Turbo 10:04.060
1995 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Escudo 7:53.000*
1996 Flagget til New Zealand Rod Millen Toyota Celica 10:13.640
1997 Flagget til New Zealand Rod Millen Toyota Celica 10:04.540
1998 Flagget til New Zealand Rod Millen Toyota Tacoma 10:07.700
1999 Flagget til New Zealand Rod Millen Toyota Tacoma 10:11.150
2000 Flagget til Sverige Per Eklund Saab 9-3 11:21.580
2001 Flagget til Japan Yutaka Awazuhara Suzuki Vitara 11:01.770
2002 Flagget til Sverige Per Eklund Saab 9-3 11:13.200
2003
2004 Flagget til Sverige Stig Blomqvist Ford RS200E 5:16.800*
2005 Flagget til Japan Koichi Horiuchi Mitsubishi FTO 11:34.570
2006 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Sport 7:38.900*
2007 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki XL7 10:01.408
2008 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Sport Co. Ltd. XL7 10:18.250
2009 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki SX4 10:15.368
2010 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki SX4 10:11.490
2011 Flagget til Japan Nobuhiro Tajima Suzuki SX4 9:51.278
2012 Det amerikanske flagget David Donner Palatov D4PPS 10:04.652
2013 Flagget til Frankrike Sébastien Loeb Peugeot 208 T16 Pikes Peak 8:13.878
2014 Flagget til Frankrike Romain Dumas Norma M20 RD 9:05.801
2015 Mal:Landdata NZ Rhys Millen eO PP03** 9:07.222
2016 Flagget til Frankrike Romain Dumas Norma M20 RD 8:51.445

*Kurs forkortet **Elektrisk modifisert klasse

AAA/USAC IndyCar mesterskapet år (1946-1970)[rediger | rediger kilde]

År Fører
1970 Det amerikanske flagget Ted Foltz
1969 Det amerikanske flagget Mario Andretti
1968 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1967 Det amerikanske flagget Wes Vandervoort
1966 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1965 Det amerikanske flagget Al Unser
1964 Det amerikanske flagget Al Unser
1963 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1962 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1961 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1960 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1959 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1958 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1957 Det amerikanske flagget Bob Finney
1956 Det amerikanske flagget Bobby Unser
1955 Det amerikanske flagget Bob Finney
1954 Det amerikanske flagget Keith Andrews
1953 Det amerikanske flagget Louis Unser
1952 Det amerikanske flagget George Hammond
1951 Det amerikanske flagget Al Rogers
1950 Det amerikanske flagget Al Rogers
1949 Det amerikanske flagget Al Rogers
1948 Det amerikanske flagget Al Rogers
1947 Det amerikanske flagget Louis Unser
1946 Det amerikanske flagget Louis Unser

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b PPIHC race overview, «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. juli 2014. Besøkt 6. juni 2015. 
  2. ^ http://www.ppihc.com/history/paving-pikes-peak/
  3. ^ CNN, April 15, 1999, http://articles.cnn.com/1999-04-15/nature/9904_15_pikes.peak.enn_1_settlement-clean-water-act-toll-road? Arkivert 1. mars 2013 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Mike Ryan Sets New Pikes Peak Record!». DesignEngineering.com. Arkivert fra originalen 8. april 2013. Besøkt 1. juni 2013. 
  5. ^ http://www.roadandtrack.com/game_changers/racing-2013-
  6. ^ Electric power lights up Pikes Peak
  7. ^ Electric car wins title at Pikes Peak race
  8. ^ Rhys Millen wins Pikes Peak under all-electric power
  9. ^ video: Rhys Millen winnig run at Pikes Peak 2015 and an interview at the end of the video with Rhys Millen
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. juni 2015. Besøkt 23. desember 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Video: Sebastian Loeb kjører Pikes Peak [1]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pikes_Peak_International_Hill_Climb&oldid=23830950»