Tempus
Tempus (latin: «tid»), også kalt grammatisk tid, er det grammatiske uttrykket for forholdet mellom tida til en verbhandling og et referansepunkt i tid (vanligvis tidspunktet for ytringa). Tida kan ses på som en tidslinje, med «nå» som et punkt midt på linja. Ulike språk deler opp denne konseptuelle tidslinja på mange forskjellige måter. Et vanlig tempussystem er å skille mellom fortid, nåtid og framtid, som norsk. Et enda vanligere system er toveisdistinksjoner, enten fortid/ikke-fortid eller framtid/ikke-framtid. En annen mulighet er å skille mellom nåtid/ikke-nåtid. I et slikt system kodes fortid og framtid på samme måte.
Noen språk har svært mange tempusdistinksjoner. Det viser seg imidlertid at ingen språk har flere distinksjoner i framtid enn i fortid. Yagua har fem distinksjoner i fortid og to i framtid:
- fjern fortid – ett år siden – en måned siden – ei uke siden – i dag / i går – «nå» – umiddelbar framtid – framtid.
Norsk har et tredelt system som skiller mellom presens (nåtid), preteritum (fortid) og futurum (framtid). Preteritum brukes primært der verbet viser til en hendelse som skjedde før talehandlinga, mens presens brukes om handlinger i taleøyeblikket, i framtida, og om utsagnet ikke er begrensa i tid og rom. Preteritum ble tidligere kalt imperfektum, men dette var et uheldig navn i og med at preteritum står i opposisjon til presens og ikke til perfektum.
Uttrykksformer[rediger | rediger kilde]
Språk uttrykker tempus på mange forskjellige måter. De tre mulighetene er morfologisk, leksikalsk og analytisk.
I norsk uttrykkes presens og preteritum morfologisk, ved verbbøyninger:
- spise > spiser (presens)
- spise > spiste (preteritum)
Futurum i norsk uttrykkes analytisk:
- spise > skal spise / kommer til å spise (1. futurum)
En annen mulighet er at tempus uttrykkes leksikalsk (suppletivt):