Paracaskulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paracaskulturens utbredelse i det sørlige distriktene av dagens Peru
Candelabro de Paracas («Paracas-lysestaken») eller Candelabra de los Andes er en førhistorisk geoglyfParacas-halvøya i Pisco-bukta i Peru. Alderbestemming av keramikk fra Paracas-kulturen som er funnet i nærheten, antyder at tegningen er fra cirka år 200 f.Kr.

Paracaskulturen utviklet seg i tidlig horisont fra 700 f.Kr. til omlag år 1 i det geografiske området mellom de to elvene Ica og Pisco i det som i dag er Ica-regionen i Peru, medregnet halvøya Paracas. Nordlig grense for kulturinnvirkning var dagens by Chincha, 200 km sør for Lima, mens sørlig grense var Yauca i Arequipa-regionen som ligger 150 km sør for Nazca.

Kronologisk kom paracas etter chavín, og ble etterfulgt av nazcakulturen og wari. Det mest framstående særtrekket innen kunst og håndverk fra paracaskulturen er tekstilkunsten med blant annet bruk av alpakkaull.

Paracaskulturen utviklet seg i to trinn: Paracas Cavernas og Paracas Necrópolis.

Man har funnet antikviteter fra Paracas Cavernas som kan dateres frem til år 200 f. Kr. Den største bosetningen var da i Tajahuana, ved grensen til Icaelven, i Ocucajeområdet. Cavernas (menn i huler) har navn etter gravskikken i perioden. Gravene hadde form av en dyp flaske med et gulv på 5 til 6 meter i diameter. De døde ble pakket inn i kunstferdige tekstiler og plassert på golvet.

Den politiske enheten paracas var den første militaristiske staten i den andiske verden. Militarismen ble nyttet til å verne eget territorium. Statsgrensene var ofte et resultat av sterkt permanente kriger.

Oldtidsminner fra Paracas Necrópolis er fra ca. år 200 f.Kr. til noe etter år 1. Pisco – Paracas var det sentrale området i utviklingen da.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]